Gartner Isabelle Winkler står med saksen i hånden og ryggen bøyd over frodige vinranker. Vi er midt i Paris, nærmere bestemt i Bercyparken, på Seinens bredd. Hun tørker svetten med ermet før hun forklarer at her dyrkes det frem hvit sauvignon og chardonnay, som alle kan få en smak av på høstfesten i september.
– Det regner litt for mye i Paris til at kvaliteten er helt på topp. Produksjonen her er mest for å minne om Bercy-strøkets sentrale rolle i vinhandelen, helt fra det 18. århundre og frem til 1960. Siden Bercy lenge lå utenfor bygrensen, var vin rimelig og fløt i strømmer, forklarer Winkler. Sammen med sine kolleger trimmer hun parken, men såpass varsomt at den ser nesten vill ut.
Den er en ettertraktet grønn lunge for både dyr og mennesker, midt i storbyen. Der kan klønete bymennesker lære elementært hagevett, slå seg ned på gresset med en baguette og et glass vin eller unne seg en liten høneblund. En ekte hegre observerer det hele, fullstendig urørlig på sin utkikkspost midt i dammen.
Fra hoffet til folket
Bercy er forholdsvis ny blant de mange parkene i Paris. De aller første ble anlagt av munker i middelalderen, innenfor klostrenes murer. De skulle symbolisere paradiset. Senere brukte man planter mest til medisinske formål, som med Jardin des Plantes. De første trærne ble ikke plantet før i 1601. I dag er det mer enn 600 000, og flere sjeldne arter importert fra koloniene.
Fra det 17. århundre skulle hagene gjenspeile det absolutte monarkiets glans, og kongelige gartnere som Le Nôtre, gjorde hager til kunst. Han foretrakk streng botanisk geometri, slik han blant annet anla Versaillesparken, Tuileriene og deler av Luxembourghagen. Lenge var disse grønne perlene forbeholdt kongene og hoffet, men revolusjonen snudde opp ned på dette. Parkene ble ikke bare åpnet for folket, de skulle fremme sosial harmoni.
Napoleon 3. utbedret «folkets skog» i Vincennes i 1860 og anla én park i hvert av Paris' 20 arrondissementer. Dermed kunne mer snuskete utkanter med revolusjonære tendenser raseres. De nye hagene fikk til og med benker, så man kunne hvile, samt fornøyelser for små og store.
I dag utgjør skogene, parkene, hagene og andre grønne flekker rundt 20 prosent av Paris' overflate og gjør byen til verdens fjerde grønneste hovedstad. Selvsagt ikke på høyde med Oslo, men også pariserne har kort avstand til nærmeste skyggefulle platan eller grønne plett. Utvalget her utgjør bare en brøkdel.
Barnevennlig
Luxembourghagen, som ligger i Latinerkvarteret, er nok den mest kjente og mest attraktive i Paris.
– Just great, sier Christine og David Foster fra California, som har med barna Andrew (4) og William (6) på picnic. De har slått seg ned på grusen, for i dronning Maria av Medicis hage må man se nøye etter om det er lov å sette seg på plenen. I dag tilhører parken Senatet, og vaktene passer nøye på at man oppfører seg sømmelig.
– Vi visste om den. Det er så mye gøy for barna her. Ponnier, karusell, dukketeater, og små seilbåter til leie. Barna blir jo fort lei Eiffeltårnet og Louvre, sier Christine. Også voksne kan finne diverse adspredelser her, alt fra birøkt til boccia, tai chi, bridge, tennis eller solslikking på parkens berømte grønne stoler. Der sitter oftest studenter og leser, som Marta Battara fra Napoli, for Sorbonne-universitetet ligger like ved.
Gartnerboligen må være den mest ettertraktede i hele Paris. Luco, som den heter på folkemunne, egner seg også spesielt for romantiske sjeler, og det betyr lykke å kaste en mynt i Maria av Medicis basseng.
Kulturinteresserte kan ta runden til alle statuene, fra to historiske restauranter. Bare pass på åpningstidene, som varierer med årstidene. Står man tidlig opp, kan man jogge rundt med kjente og ukjente parisere. En smak av norsk tur får man fra den flotte Vincennes-skogen til Bastille-plassen, langs Den grønne promenaden, et gammelt jernbanespor omgjort til tursti i 1988. Den 4,5 kilometer lange strekningen gjennom hele østsiden av Paris går hele tiden oppe i høyden mellom husene, aldri på asfalt. Ovenfra oppdager man underveis flere hager og parker man kan gå ned i eller komme tilbake til senere.
Påfugler og roser
Bagatelleparken er et must. Den ble dannet på 64 dager, etter et veddemål mellom Marie-Antoinette og greven av Artois, og skulle være fri for den strenge kongelige etiketten. Den overlevde mirakuløst revolusjonen, og byr ennå på Paris' vakreste blomsterflora, særlig alle mulige varianter av roser. En årlig konkurranse kårer den aller vakreste rosen – som gartnere verden over forsøker å dyrke frem.
Påfugler vanker rundt i frihet, akkurat som Marie-Antoinette ville ha det. Kontrasten til Parc de la Villette kan ikke bli større. Her er alt moderne og strømlinjeformet.
Dette er den største parken i Paris, med mange og varierte tilbud. Man kan komme eller dra herfra med kanalbåt til Bastille-plassen, gjennom sluser. Barn vil fryde seg over en gammel ubåt, «redselshagen», sanddyner eller å ta seg frem i en tåkeheim, mens voksne kan meditere i bambushagen eller vente på kveldens konsert i Zénith-hallen.
Mindre barns eldorado er likevel Jardin d'Acclimatation, mye mindre enn Tivoli, men med utallige karuseller, dyr, biler, båter etc. Alle pariserforeldre med respekt for seg selv tar med barna hit minst én gang i året. Og like ved kan man leie robåter og ro over til en grønn øy i Boulogneskogen, som lenge var mest kjent som byens heteste horeområde, inntil politiet ryddet opp.
Noe for enhver
Alle kan finne sin favoritthage i Paris, eller kanskje bare en grønn plett eller plass, som Place Dauphine midt på Ile de la Cité. Det fins også squares, mindre parker, overalt, mellom husene, foran kirkene eller langs avenyene. Dessverre er også endel hager private, men er man heldig, kan man i det minste se dem. Og Seinens bredder, i august til og med med sandstrand, er Paris' trolig mest romantiske sted for promenader.
Sist, men ikke minst, kan man finne absolutt ro og grønne omgivelser på kirkegårdene. Père Lachaise er faktisk den største parken i Paris. Den fransk-engelske stilen inspirerer gartnere den dag i dag, og to millioner mennesker rusler rundt her hvert år.
Père Lachaise var Ludvig 14.s skriftefar. Kirkegården ble anlagt i 1803. Her snubler man over den ene kjente graven etter den andre, og etter stengetid kan det bli fest «hos» Jim Morrison. Uredde finner også mange gravsteder de kan søke ly under hvis regnet skulle styrte ned, for fornemme parisere bygde rene palasser for sine døde.
Paris har i dag 450 skoger, hager og parker. De aller beste er rett rundt hjørnet. Start jakten på det grønne Paris i nærområdet. Og skulle man lengte etter en ordentlig norsk søndagstur, kan man ta toget til Versaillesparken og gå tilbake til byen. Tre timer skal det ta.