Siden han er munk, må han ha levd i middelalderen, men det var først i det opplyste 20. århundre han manifesterte seg som spøkelse. Munken ble landskjent da høyst troverdige personer fortalte at de hadde iakttatt ham i full mundur inne i kirken.
Vakkert ansikt
Mest oppsikt vakte det da bispinne Marie Gleditsch beskrev en opplevelse hun hadde under en aftengudstjeneste i Mariakapellet i 1924. Presten sang en salme da en person i tonsur og munkekutte dukket opp bak ham. Da munken løftet hodet, kunne bispinnen tydelig se at han hadde en blodig stripe på halsen. Andre har hevdet at gjenferdet tok kvelertak på presten, men det sier ikke bispinnen noe om i en artikkel hun skrev om hendelsen i Aftenposten. Der legger hun vekt på at munken hadde et vakkert ansikt og lysende øyne.
Magister Jon Medbøe skapte nytt oppstyr om munken da han i 1966 tilbragte en natt i Domen sammen med to studenter. Inne i det mørke kirkerommet hørte de tydelig slepende skritt og messesang. Medbøe kunne til og med tidfeste korsangen til 1208.
Debatten om spøkelser gikk høyt etter dette – både i Adresseavisen og andre medier. Men nå mente kirkens ledelse at nok var nok. Da Harald Tusberg og André Bjerke noen år senere ville lage et innslag om munken i tv-serien «I grenseland», slapp de ikke inn med opptaksutstyr.
Godt inne i et nytt årtusen lever munken fortsatt i folks bevissthet i Trondheim, og stadig kan du møte personer som mener å ha sett konturer av den legendariske skapningen.
Gjenganger i tukthus
På Kalvskinnet – noen hundre meter unna Domen – ligger Norsk Rettsmuseum som også kan skilte med et gespenst i eliteklassen. I dert gamle kriminalasylet i Erling Skakkes gate er det flere som har hørt skritt og stemmer fra cellefløyen på loftet, hvor celle 11 er kjent som spøkelsesbase.
Ifølge en synsk dame er det en dommer som går igjen. Han skal ha blitt klar over at han urettmessig hadde dømt en ung mann til lang soning i det knøttlille kottet uten vindu, og etter sin død søkte dommeren tilhold i cellen hvor fangen hadde tatt sitt eget liv. Flere har de siste årene tilbragt en natt i kottet. De har hørt skritt og merket et skremmende nærvær av en fremmed i mørket.
«Obersten» på ferde
Mer vennligsinnet er nok gjenferdet på Tavern, det gamle vertshuset på Trøndelag Folkemuseum Sverresborg. «Obersten» som han kalles, er en ånd med ryddemani, som ikke går av veien for å ommøblere i restauranten etteer stengetid. Christine Bøgseth er en av de ansatte som har registrert at «Obersten» har vært på ferde. Den pertentlige ånden morer seg også med å slå på lyset igjen etter at lampene er slukket og dørene stengt i lokalet.
Ånd i vadmel
Randi Larsson, tidligere bestyrer på Sjøfartsmuseet har med egne øyne sett en skikkelse i vadmelsklær fra 1800-tallet. En morgen hun åpnet inngangsdøren til museet stod han i trappen opp til andre etasje, og etter ti sekunder forsvant han plutselig i løse luften. I gammel tid jobbet slaver med fotlenker i bygningen, og en av dem skal visstnok ha blitt drept i andre etasje. Randi Larsson regner med at det er denne personen som går igjen.
Men også Mercursenteret – kjøpesenteret som er nærmeste nabo til Vår Frue kirke – har sitt husspøkelse. Det kan senterleder Heidi Klefstad bekrefte. En sen kveld trodde hun at hun var alene i bygningen, men der tok hun feil:
– Plutselig fikk jeg øye på en kvinne som svevde forbi i lys kjole og med lyst, oppsatt hår. Damen har senere vært observert av flere andre i huset, kan Heidi Klefstad fortelle.
