Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!
Folk var redde, men hadde fått nok av djevler og undertrykkelse. Selv om regimet ødela mye, er Leipzig i dag en elegant og spennende by.
- Vi var redde, sier Ursula Deichmann, men jeg var med 9. oktober, så klart, jeg var alltid med på fredsbønnene i Nikolaikirke også. Ingen kunne vite hva folkepolitiet og folkearmeen ville foreta seg mot demonstrantene. Ville de sette inn styrker, skyte ned for fote? Massearrestasjoner?
Det var i Leipzig det begynte. Den myke oppstanden mot kommuniststaten DDR startet med bønner og tente lys i Nikolaikirke midt i byen. Revolusjonen tok til for alvor mandag 9. oktober 1989.
Omtrent 100 000 mennesker gikk fra fredsbønner i Nikolaikirke rundt ringgaten i den indre bykjerne av Leipzig i demonstrasjonstog mot terrorstaten DDR. «Ingen vold!» lød parolene, «Vi er folket!», gjallet taktfaste rop. Det var en modig handling å delta i demonstrasjonene mot Erich Honeckers regime. Hans hemmelige politi – Stasi – opererte aktivt over alt.
Situasjonen var spent.
Leipzigs sykehus og politi var forberedt på alvorlige, blodige sammenstøt av verste sort mellom demonstranter og politi. Det endte godt. Folkepolitiet grep inn mot enkelte av demonstrantene, men møtte folket med tilbakeholdenhet. Leipzig er blitt en av Tysklands mest dynamiske byer, Bachs by, Wagners fødested, byen der motstanden mot DDR-staten ble innledet.
I dag er det gått over 20 år siden de dramatiske dagene. I Leipzig blir frigjøringsdagene minnet grundig.
– Leipzig er det lille Paris, sa Goethe. Han elsket Leipzig. Han bronsestår foran den gamle børsbygningen. Det var i Leipzig at Goethe var student. I ens barndom lærte vi i sangtimene at Edvard Grieg og Christian Sinding dro til universitetsbyen Leipzig og studerte musikk. Byen ble et av Europas mest sentrale musikksteder allerede fra begynnelsen av 1800-tallet.
Så har da byen også Tysklands nest eldste universitet, grunnlagt i år 1409. Skal man tale om rekorder, utkom verdens første avis i Leipzig i året 1650.
Vekk med kirken
Leipzigs skam er synlig ved Augustusplass. Byens vakre, gamle universitetsbygninger lå i ruiner etter allierte bombetokter. Men ikke var bygningene verre skadet enn at de godt kunne ha latt seg gjenreise. Kommunistlederen Walter Ulbricht hadde andre planer. Han ville reise et hypermoderne, nytt universitetskompleks ved plassen og rive de gamle bygningene.
Universitetskirken Pauliner var ikke ødelagt av en eneste bombe, en praktfull gotisk kirke fra 1200-tallet. Den ville Walter Ulbricht også fjerne. Han hatet kirker og kristendom. Alt ble revet i mai 1968. Mange borgere av Leipzig sto og gråt åpenlyst da universitetskirken fra middelalderen ble revet av effektive bulldosere. En ung kvinne som foreviget det hele var blant de mange demonstranter som ble arrestert av Stasi.
Opp kom et hvitt høyhus på 29 etasjer som ikke lenger tilhører universitetet, men TV-selskapet MDR, Mitteldeutscher Rundfunk. En ny kirke kommer der den gamle sto, bygget i samme stil. Den nye skal bli stort auditorium, aula og kirke. Fristaten Sachsen gjenreiser og gjør bot for Ulbrichts forbrytelse i 1968. Erich van Egeraat i Rotterdam har tegnet det hele.
Topp akustikk
Andre moderne hus på denne plassen er den gjenreiste opera fra 1960 og det nye konserthuset for Leipzig Gewandhaus Orkester som lenge hadde den berømte svensken Herbert Blomstedt som sin faste dirigent, i en årrekke dirigent for Filharmonisk Selskaps Orkester i Oslo.
I den gamle konsertsalen for Gewandhausorkesteret dirigerte Felix Mendelssohn Bartholdy orkesteret fra 1835 til 1847. En opplevelse å få med seg en orkesterkonsert i det kommunistreiste konsertlokale med spor av menneskefiendtlig arkitektur. Men akustikken er førsteklasses, i motsetning til den man blir introdusert for i Oslo Konserthus.
Nikolaikirke ligger midt i byen, tett bak rådhusplassen. Kirken har nærmere 2000 sitteplasser og er åpen hele dagen. Lys brenner slik de gjorde det under Honeckers siste dager.
- Vi hadde ventet oss alt, bare ikke bønner og motstandere som bar levende lys, sa DDR-Volkskammers president Horst Sindermann etter at DDR-diktaturet var slått ut.
Vakkert
Nikolaikirke er et praktfullt gudshus, det eldste i Leipzig, innviet i 1175 som kirke for St. Nikolais marked, han som er skytshelgen for reisende og handelsmenn. Interiøret er nyklassisistisk. Man beveger seg inn i det voldsomme rommet med respekt ikke bare for Vårherre, men også for alle de mennesker som på fredelig vis ba om fred og frihet fra et brutalt diktatur og styrke til å kjempe med lys mot bevæpnede politifolk.
De særpregede korintiske søyler med sine kraftige ornamenter bidrar til å forskjønne kirkerommet. Christian Führer var sogneprest til Nikolaikirke den gangen. I oktober 1989 samlet tusener seg til fredsbønn i denne sentrale kirken. Stasi var selvfølgelig permanent til stede under fredsbønnene. Christian Führer sier at fredsbønnene lett kunne ha endt i blodbad. Krefter i Stasi ville gjerne gripe inn mot demonstrantene med alle midler – og slå ned demonstrasjonstoget gjennom bygatene i Leipzig.
«Humor, troens bror»
- Men for å slå ned dette toget måtte det foreligge klarsignal fra høyeste hold i Berlin. Det kom aldri noe signal. Det reddet oss, sier Christian Führer.
- Humor er en bror av troen, sier presten. Han forteller om den dagen kirken var spesielt fullsatt av Stasi-folk. Presten hilste dem med ordene: «Velkommen. Det var da veldig mange av dere i dag. Det ville være fint om dere kunne gi plass til arbeidere og kristne i kirken». Utenfor kirken står fredssøylen, en kopi av søylene inne i kirken. Blomster henger på sakrestidøren. I midtgangen brenner levende lys. Hver eneste dag kommer mennesker i alle aldersgrupper innom. De finner fred i det høye rommet med sine spesielle palmesøyler.
Det gamle rådhus ligger rett ved en renessansebygning som er til pryd for byen. Mat må man ha. Hva enten man vil ha lunsj eller middag er Auerbachs Keller ved rådhusplassen perfekt. Goethe dukker opp igjen her. I vinkjelleren satt han og ble inspirert til å skrive sitt mest berømte verk: «Faust». Her har det berømte bevertningsstedet ligget siden 1525.
Martin Luther kom hit ofte. Han var venn av stedets grunnlegger, Heinrich Stromer von Auerbach. Auerbachs Keller betyr hygge og tysk mat av god kvalitet; ørret, and, rådyr, svin, kalv med mer under buede dekorerte hvelv med kulelamper. Trivselen trenger seg på.
– Auerbachs Keller er alltid et lyspunkt, sier Fridel Nykamp, som er tysk turistsjef i Norge.Thomaskirke er den andre markante kirke i Leipzig. Det var i Thomaskirke at Johann Sebastian Bach virket i 27 år som organist, fra 1723 til sin død i 1750. Under koret har han sitt siste hvilested. I Leipzig komponerte Bach mange av sine mest berømte verker, som Matteuspasjonen og Johannespasjonen. Thomaskirke har et av verdens beste guttekor – Thomanerchor – som ikke minst er aktive under den årlige Bach-festivalen hver vår.
Forhatt regime
Midt i byen – i Grimmaische Strasse 6 – ligger det hypermoderne museet med det tunge navnet Zeitgeschichtliches Forum. Det åpner en vandring gjennom DDR-diktaturets forfølgelser av opposisjonelle. Jeg ser filmer fra det forhatte regimet og hører mengden som forlanger frie valg.
– Jeg elsker dere jo alle, utbrøt Stasi-sjefen Erich Mielke i Folkekammeret 13. november 1989, fire dager etter at Muren åpnet seg! Ord fra en av de største forbrytere i nyere tysk historie. Stasi hadde flere hundre tusen uoffisielle informanter. Sterke vitnesbyrd treffer ikke minst skoleungdom som også får vite at mennesker ga sitt liv i kampen mot undertrykkelse.
Den lutherske presten Oskar Brüsewitz satte fyr på seg selv utenfor Michaeliskirken i byen Zeitz 18. august 1976 i protest mot kristenforfølgelsene i DDR. Han døde fire dager senere.
I Norge var de lutherske biskoper flest ikke engasjert av forfølgelsene, de var opptatt av «menighetsreguleringer» og seksualitet utenfor ekteskapet...
Vi tar ekspresstoget ICE fra Leipzig til Berlin. Leipzig har den største jernbanestasjon i Europa. Stasjonen ble kalt «Fremtidens katedral» da den ble åpnet i 1915. I dag er den ikke bare en effektiv jernbanestasjon, men omgitt av imponerende kjøpesentra og spisesteder som får meg til å glemme magre år under det røde diktaturet.
Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!