Vingelen: Han har drømt om det lenge, og nå skjer det endelig. Nordøst for Bratthøa i Forolhogna nasjonalpark ligger Asle Hagen limt til bakken mens en liten flokk reinbukker passerer omtrent seksti meter unna.
Han er på villreinjakt for første gang. Flokken er så nær at de små gryntene dyrene lager høres godt. Mens adrenalinet pumper imponeres han av de staselige gevirene som glir forbi.
- Jeg var ikke klar over hvor store gevir de største bukkene har. De er enorme, hvisker han.
I gruppen med storbukker er det også med en litt mindre bukk. Det er liten bukk vanvikingen har jaktkort på, og gjennom kikkertsiktet er det bare å vente på det rette øyeblikket med fingeren på sikringen. Men flokken går tett og virker stresset. Det virker som de har teften av jeger, og dyrene drar vestover og forsvinner.
- Jeg lovte jo at vi kom til å se dyr. Fortsatt er det lenge igjen av dagen, og det kommer nok ganske sikkert flere muligheter, sier Jakob Trøan. Som grunneier og mangeårig guide på terrenget til Vingelen utmarkslag kjenner han området svært godt, og det er han som har lagt slagplanen for Hagens første forsøk på å lure villreinen.
I øst ligger Therese Johaug-landet Dalsbygda, mens toppen av Forollhogna skimtes i nord. Det er et duvende landskap dekket av hvit reinlav, blekgrønt vierkratt og smått rødmende lyng. Et stort antall bekker tester jegernes spenst, og jaktstøvlene får brynt seg skikkelig i de mange blaute myrene.
Ny nærkontakt
- Det er så vakkert her. Naturen er helt magisk. Kanskje kan opplevelsen sammenlignes litt med å gå på jakt etter fjellrypa, men dyrene er jo av et ganske annet og større kaliber, gliser Asle Hagen.
En god kikkert er reinjegerens beste venn, og den brukes flittig på turen nordover. Det blåser fra sør, og kjentmann Trøan forventer at det etter hvert skal komme rein på trekk sørover. Men lite i fjellet er helt forutsigbart, og sånn er det definitivt med reinen denne dagen.
Riktignok gir formiddagen nærkontakt med en ny liten flokk, men den er tom for bukker i den riktige størrelsen. Storbukker, simler og kalver glir forbi godt innenfor skuddhold. En annen flokk sees også, men dyrene støkkes og forsvinner. Snart åtte timer i regn og sur vind begynner å tære på humøret. Et sikkert tegn på at det på tide med en god pause.
- Vi får vel gå til Trøombua, sier Trøan. En halvtimes gange vestover ligger den gamle slåttebua som ble satt opp av slekta hans langt inne på fjellet rundt midten av 1800-tallet. Bua er restaurert, og en ny ovn bruker liten tid på å få skikkelig varme i de seks kvadratmeterne. Det er tid for svartkjelkaffe, stekt flesk og tørking av våte jegere.
- Det har hendt mange ganger at det har stått rein rett utenfor her når vi har kommet ut etter en god rast, sier guiden.
Det virker usannsynlig, men en halvtime senere går det troll i ord.
Skadet storbukk
Et digert gevir vugger cirka 150 meter borte i lia. En stor bukk står skjult bak en tett fjellbjørk, men det blir kjapt klart at noe er alvorlig galt. Den ene framfoten er skadet, og dyret virker avmagret. Mens Hagen ligger med trådkorset limt i bogen på bukken, trekker Trøan opp på en høyde og ringer oppsynet. De blir raskt enige om å avlive dyret. På klarsignal fra Trøan legger førstegangsjegeren bukken i bakken med et velrettet skudd.
- Selvfølgelig dro jeg ikke opp hit for å skyte et skadet dyr, men det er greit når det ble som det ble. Jeg gjorde en god gjerning, sier Asle.
Tung jobb
To timer senere er det klart for dagens virkelige kraftanstrengelse. Bukken må ned fra fjellet, og det på gammelmåten. 40-50 kilo på ryggen er tungt for allerede trøtte bein, og det er drøye fem kilometer i ulendt terreng tilbake til bilen. Etter noen hundre meter er det stopp.
- Jeg har mistet følelsen i skuldrene, sier Hagen. Han ligger på magen mens svetten driver. Det digre geviret han har på nakken gjør det ekstra vrient.
Turen langs bekken i bunnen av dalen blir strabasiøs. Noen multer, litt sjokolade, et par liter bekkevann hjelper godt. I tillegg virker guiden Jakob å være halvt kenyaner og halvt dølagamp. Nærmest uanfektet bærer han store deler av dyret alene. Det er bare å hekte øynene på fjellmannens rygg, og traske på. Omsider kommer parkeringsplassen ved Bratthøvollen til syne.
- Jeg har aldri vært så sliten. En stund var jeg usikker på om jeg i det hele tatt ville greie det. Men jeg var i hvert fall ikke klar for en ekstra tur opp for å hente en ny bør, så det var bare å bite tennene sammen.
En 14-timers økt i fjellet er over, og Hagen er helt sikker på at han skal tilbake hit for å jakte på «fjellets ånder».
- Jeg kommer til å se rein bak øyelokkene når jeg legger meg i natt. Jeg skal så absolutt tilbake hit. Det er den artigste jakten jeg har vært med på, sier en lykkelig og sliten jeger.
