Omtrent slik skrev Otto Nielsen i sin hyldest til byen sin og myntet på dem som måtte dra så veldig langt fra Trondheim for å oppleve «store» ting.
Den legendariske visedikterens verselinje rant meg i hu mens båten skar stilt og effektivt gjennom bølgene. Vi var ute i Frohavet. For meg som inntil denne dagen hadde hatt Brekstad som endestasjon, var dette en ikke rent liten oppdagelsesferd, en opplevelsesferd!
Vi har det med å bruke telelinsen når vi speider etter ferie- og fritidsmål, glemmer lett de nære ting. Ligger nok i menneskets natur det. Tenk bare på alle uttrykkene, som for eksempel: «ser ikke skogen for bare trær»; «gresset er grønnere på andre siden av gjerdet».
Enn om vi brukte vidvinkelen i stedet, søkte bittelitte grann i nærområdet vårt. Vi ville ikke ha angret ett sekund, er min påstand.
Og jeg innrømmer gjerne at mine reise-prioriteringer gjerne sender meg av gårde til Bella Toscana, i stedet for Forførende Fosen og Froan. Vi nynner litt på en slags omvendt vise; hjemme bra, men borte best, og misser mang en eksklusiv opplevelse. Eksklusivitet er ikke forbundet med en stor mengde kilometer og antall timer i reisetid, selv om vi gjerne handler i tråd med det. Ute i øyrekken vest for Trøndelagskysten, står opplevelsene og eksklusiviteten klar til å gi oss øyeåpnere og en dose (vel trengt...) ydmykhet.
Ikke tar det avskrekkende lang tid heller, ikke en gang å komme seg ut til den «ytterste nakne ø», til Halten. Hurtigbåtene sørger for det. Helt fra Trondheim. Og så er det noe med det å inkluderer reisen i opplevelsen, ikke se på den som ren og skjær transport.
Det slår meg mens «Frøyfart» på behagelig vis frakter oss ut til Halten, du trenger ikke være verken båtmenneske eller stor fiske-entusiast for å få mye igjen for en tur ut i øyrekka. For her møter du ikke minst en sjelden vennlighet hos mennesker som har tid. Ute på Halten hos Arthur Johansen, Helga og Martin Kjøren, i møte med Tommy Rodahl på Sauøya, hos Inger Øyen som stødig holder i roret på Den Muntre Matros på Mausundvær. I lettbåten til Gustav Gjevik, som driver opplevelsesturisme med base på «Mausen». Ute i den hurtiggående RIB-båten (forkortelse for Rigid Inflatable Boat) sammen med Frode Reppe og Harald Teigås, og hos Øystein Bekken på Terna pub og Leia restaurant. Du får følelsen av at de alle er der for deg, for å dele med deg som gjest – opplevelser, både på øyer og skjær og på bryggekanten – sjelelig så vel som gourmetisk føde.
De har et produkt, som de er i ferd med å utvikle. Naturen har gitt dem en fantastisk startkapital. Som pub- og restaurantdriver Bekken uttrykte det: «Med de flotteste og ferskeste råvarene levert på døra. Om vi da ikke klarer å skape en storslagen matopplevelse, da har vi sannelig gjort en dårlig jobb.»
Og så naturopplevelsene. Ligge på ryggen i lynget oppe på en knaus og kikke opp på havørnen som lager dovne og elegante store sirkler høyt der oppe. Da er det bare oss to, fru Ørn og jeg. Alt annet er uvesentlig. Å sitte på Halten og kikke mot vest, mot storhavet, mot Island. Du føler naturen ta kraftig tak i deg. Eller klatre opp i fyret på Finnvær, vite at her kan man få losji sammen med noen få gode venner og med hverdagen stengt ute for en tid. Å tøffe inn i de mange små havnene med de karateristisk røde husene som en fargerik kontrast til det blå vannet. En pause på en knaus og la blikket dvele ved et karrige, men inntagende landskap. Vannspeilet, gjerne fjetrende smaragdgrønt. Du trenger ikke dra til Middelhavet eller Adriaterhavet for å oppleve en slik grønnfarge. Og for ikke å glemme solnedgangen sett fra Sula. Slike bilder blir du ikke fort ferdig med. Heldigvis!
Selvsagt er det ikke bare speilblanke dager som det jeg var så heldig å treffe på. Mang en gang går bølgene vesentlig høyere. Det er både «dremmel» og «skvappel», litt sjø... Har en ikke alt for lett for å bli sjøsyk, må slike føreforhold også være en opplevelse; virkelig kjenne at naturen rusker tak i deg.
Turisme er den hurtigst voksende næringen, på verdensbasis. Også ute i øyrekka i Frohavet og på og rundt Frøya er turismen en viktig inntektskilde. Gjør folket jobben sin riktig, blir den bare enda mye viktigere. Så kan både vi som gjester og våre vertskap håpe på at offentlige myndigheter også ser potensialet og bidrar – ikke minst med å oppgradere veistandarden på Frøya
Etter to dagers ferd i den storslåtte og opplevelsesrike kystnaturen, er det én kommentar som sitter spesielt godt igjen. Helga Kjøren på Halten sa det omtrent slik: «Neste gang må dere gi dere til her, et par dager minst – ikke la det bli med et par timer. Først da kan dere virkelig få senket skuldrene, lagt fra dere stress og mas og nyte ro og stillhet.»
Selv ikke Otto Nielsen kunne ha sagt det bedre...
