Først kom romerne og bygde bro over elva Tyne. Siden ble byen senter for kullgruver og skipsverft. Men på 1980-tallet kollapset industrien, arbeidsledigheten steg til over 50 prosent i enkelte boligstrøk, mange flyttet sørover for å få seg jobb, og byen sank inn i grå hverdag.
Newcastle visnet hen
Mange nordmenn som vugget seg over Nordsjøen da pundet sank og shoppingen blomstret, vil huske byen som et fattig og trist industristed, med et havneområde som var utrygt å ferdes i nattetid.
I dag er Newcastle en av de flotteste kulturbyene i hele øyriket. Gallerier og museer er åpnet. Den berømte arkitekten Sir Norman Foster står bak musikksenteret The Sage Gateshead, som ligger som et gigantisk fantasidyr eller romskip på elvebredden. En gammel mølle er restaurert og viser banebrytende moderne samtidskunst. Verdens største kommisjonssalg av kunst er lokalisert i den gamle kjeksfabrikken. Et eget senter er bygget – kun for barnebøker. Teatre er pusset opp.
Ny optimisme
Den kulturelle renessansen har brakt optimismen tilbake og arbeidsledigheten ned. Turistene strømmer til byen som aldri før.
Men for å bli kåret til Englands mest populære turistby, måtte det bokstavelig bygges bro over elva Tyne. Den siste av de sju broene, Gateshead Millennium Bridge, sto ferdig i 2000. Og Newcastle hadde sammen med tvillingbyen Gateshead meislet ut en ambisiøs målsetting om å skape en av Europas mest spennende kulturbyer, der de fleste attraksjoner og aktiviteter skulle være gratis.
Rundt 2,5 milliarder kroner ble investert i 20 nye kulturbygg og 60 kunstverk, plassert i parker og byens mange åpne rom.
Enorm engel
Og i utkanten av Gateshead våker en enorm engel over de to byene. Antony Gormley har skapt et landemerke, et kunstverk som blir sett av 33 millioner mennesker årlig.
Den største forandringen har skjedd i kaiområdene, som mange vil minnes som svarte, nedslitte og tomme monumenter over en industriæra som var over. Nå er området blitt byens mest populære og fasjonable møtested. Her ligger kulturbyggene tett og frister med spennende program. Bygninger er restaurert til fordums storhet. Restauranter og barer er åpnet. Nattelivet er livlig og vennlig.
Selv da Newcastle tapte mot Liverpool i kampen om å bli europeisk kulturby, lot ikke innbyggerne seg knekke. Store summer ble likevel satt av til et 10-årsprogram som skulle gi kulturarrangementer i verdensklasse.
«Geordies» - husk det
– Vi måtte redde vår egen fremtid. Vi er tross alt geordies, mimrer David Faulkner, en av byens mest profilerte og kulturinteresserte politikere. Innbyggerne bærer kallenavnet «geordies» med lokalpatriotisk stolthet. Eneste kravet for å kunne kalle seg det, er at man er født mindre enn fem kilometer fra elva.
– Tyne har alltid vært en kreativ elv, med blomstrende handel. I 1924 ble svingbrua åpnet 6000 ganger. Nå er det meste borte, skipsindustrien er nesten rasert. I fjor åpnet broa kun 60 ganger. Men tomrommet etter industrien er i dag fylt med kunst og kultur.
Faulkner legger ikke skjul på at enkelte har stilt spørsmål ved satsingen. –Den britiske definisjonen av en kulturell person, er en som går til museum når det regner. Men i Newcastle går mange dit selv om sola skinner. Kunst og kultur trekker unge til byen. Turistinntektene har steget med 22 prosent.
Mye har endret seg
Også pubvanene til Alastair Gilmour, journalist som flere ganger er kåret til Englands beste ølskribent.
– Da vi var nygifte, gikk vi ut alle kveldene i uka, bortsett fra torsdag. Da vasket kona håret og satte det opp i ruller. Hun vil ikke bli sett på pub med hårrullene, så da holdt vi oss hjemme.
Gilmour vokste opp med puben som en sosial møteplass. Foreldrene kjørte bil til puben, parkerte og lot barna sitte i den til de kom ut noen timer senere. –I dag ville de trolig blitt tatt av politiet for barnemishandling, men ingen av oss som vokste opp på 50-tallet tok skade av noen timers venting.
Skummende historie
Han viser vei til noen av Newcastles vakreste og eldste puber, der historiene og anekdotene skummer høyt:
Centurion på togstasjonen i sentrum ble bygd på slutten av 1800-tallet som venterom for passasjerer på 1. klasse. Interiøret er fantastisk. Det store veggmaleriet kan beruse den mest standhaftige avholdsmann.
The Bridge er en tradisjonell pub med intime avlukker. Den ble på folkemunne tidligere kalt «Anarchist Arms» og «Revolution Bar» fordi mange av gjestene var svært venstreorienterte. I dag er det langt mellom de flammende diskusjonene om politikk og filosofi.
Legenden vil ha det til at en spansk sjøkaptein kjøpte Crown Posada som gave til sin elskerinne. Kanskje er det hans skipslue som ligger på en av hyllene over tappekranene? Her er vakre glassmalerier, viktoriansk interiør og humørfylt atmosfære i et lokale som er så smalt at du ikke kan unngå å komme i samtale med de andre gjestene.
Ødelagt vannhull
Gilmour gleder seg fremdeles til en pint på puben, men er blitt så gammel at han mener at det sosiale vannhullet er blitt ødelagt av høy musikk og flimrende fjernsynsskjermer.
– Bråket har drevet de eldste stamgjestene bort. De bidro mest av alle til å spre kunnskap og utvikle ideer. Nå er de fleste puber blitt et sted kun for drikking og underholdning. En kulturinstitusjon er i ferd med å forvitre.
Men han anbefaler likevel turister om å tilbringe timer i pubene.
– Du får nærkontakt med den britiske sjelen. Pub er kultur og historie. Alle er like her. Klasseskillene er visket bort. Rik og fattig kan samtale likeverdig over pintene. Noen puber er fremdeles et sted der du kommer bort fra livets sorger. Med litt flaks finner du kanskje en pub der verdensproblemene blir løst overt en skummende pint øl.