Akershus festning ruver i Oslo som den har gjort i århundrer, med sterk symbolsk verdi under krigen inntatt av tyskerne, som henrettet 40 norske motstandsmenn på vollene, og like sterkt symbol for kapitulasjonen i 1945.
Her finnes også Norges Hjemmefrontmuseum. Bak festningen, på Vippetangen der cruisefergene fra DFDS og Stena kommer og går som ingenting har skjedd, øynes et beskjedent blått skilt. Her, akkurat her, lå det tyske troppetransportskipet «Donau», det forhatte skipet som i 1942 fraktet 532 norske jøder til tyske konsentrasjonsleirer. Og her, drøyt tre år senere, greide motstandsmennene Max Manus og Roy Nielsen å plassere ladningene som skulle sette stopper for «Donaus» videre ferd, en av deres farligste og mest spektakulære sabotasjeaksjoner.
Max fokus
Filmen «Max Manus» setter igjen den norske krigshistorien på veggen, 63 år etter frigjøringen. Sammen med en rekke nye bøker, avdekkede historier og nye fakta de siste årene vitner det om stadig levende interesse for hva som skjedde. Og det skjedde noe, over alt, landet rundt. Knapt et sted finnes uten at det bærer sin historie om hendelser under krigen.
– Interessen for krigshistorien har økt de siste årene, i alle fall hvis vi tar bøker og film som indikator, sier amanuensis Ivar Kraglund ved Norges Hjemmefrontmuseum.
På Akershus festning har hjemmefrontmuseet laget en egen liten utstilling spesielt om Max Manus i forbindelse med filmlanseringen, et tillegg til sine faste utstillinger om hjemmefrontens historie. Det er like viktig å bevare krigshistorien som annen historie, mener Kraglund.
– Den annen verdenskrig var en periode som sterkt berørte Norges befolkning. Det er ikke rart at krigshistorien har en stor plass i vårt kollektive minne, sier Kraglund.
