– Vi har forlengst innfunnet oss med rangordenen, smiler Hildegunn Nordum, daglig leder i AS’et og ett av oldebarna til Evert Nilson, mannen som midt på 1800-tallet bygslet halve Lånan fra godseieren på Tjøtta. Betalte for bygslingen gjorde stamfar Nilson med 100 ærfugl-egg, like mange måsegg og en liten porsjon ærfugl-dun.
Vinn-vinn
Fuglenes posisjon i dag er en klar vinn-vinn-greie: Menneskene tar veldig hensyn til fuglenes behov. Til gjengjeld legger ærfugl-hunnen igjen dun, som blir møysommelig renset og gjort dundyner av. Fantastiske dyner; varme om vinteren, kjølige i sommerhalvåret og dunlette å bre over seg. Vi har prøvd det!
Men prisen er stiv; 40 000 kroner. Dyrt, ja vel, men for de få sjelene ute på Lånan som står for arbeidet, er det nok heller dårlig timebetaling. Å telle timer har dessuten lite for seg. Det tar den tiden det tar, fra juni til august, for manuelt(!) å foredle duna til det ettertraktede produktet det er blitt.
Verner om gammel tradisjon
– Likevel er det langt fra bare inntektene av dynesalget som betyr noe for oss. Faktisk er det aller viktigste at vi på denne måten tar vare på en gammel tradisjon og kulturarv. Plassen på Unescos verdensarv-liste er et konkret bevis på det – og det forplikter.
– Likedan har vi fått støtte fra fylket og Innovasjon Norge. På det menneskelige plan, har ærfuglen også ført til et tett og godt samhold blant oss få som holder til på øya. Vi innser at uten ærfuglen, er det ingenting spesielt med Lånan annet enn et feriested, og det til og med et feriested uten moderne bekvemmeligheter og med et heller barskt klima. Dessuten er det artig å se at flere i neste generasjon har fattet interesse for ærfuglen, sier Hildegunn, som til vanlig holder hus sammen med ektemannen Erik på Hvaler i Østfold
«Gift» på Lånan
Atskillig nærmere bor svigerinnene Kristin Bakkan Nilssen og Margit Lande. Kristin er verdaling og bor fortsatt der. Hun er gift med Margits bror, Hugo, mens Margit og mannen Steinar bor i Brønnøysund. De to ekteparene har hus sammen, ett av husene nærmests sjøen. Da vi besøkte Lånan, i midten av mai, var de to damene i full gang med fuglevokter-jobben. Da hadde de allerede vært en tur på øya. I slutten av april må man nemlig pusse opp de små husene som er laget til for æa (ærfugl-hunnen), se til at de er klare til ta imot fru ærfugl.
– Vi må passe på at vegger og tak er i orden slik at ikke eggrøvere som måsen kommer til. I tillegg plukker vi ny tang fri for olje og tørker den før vi legger den på plass i de små husene, forteller Kristin. I den sårbare hekketiden, stort sett mai måned, går menneskene bokstavelig talt på tå hev for ærfuglen.Forbud mot å gå ut!
– Du får ikke gå ut nå! lød det bestemt fra Margit. Vi var på vei ut av huset for å ta en telefon. Det var tidlig kveld, og fra den tid og til frokost, er det nesten forbudt å gå ut. Da er første ea på vei opp til reirene /husene, og på tidlig morgenkvist er det stor aktivitet rundt hushjørnene både av fru og herr ærfugl.
– Og må du på do i løpet av natta, får du ikke gå på utedoen. Du må ordne deg med bøtte, fortsetter Margit med et smil, men med en stemme som vi lett oppfatter alvoret i.
Fuglene må ikke skremmes
For det er faktisk alvorlig og et konkret eksempel på hvordan ærfuglen styrer våre behov, enten det gjelder visit på utedoen eller andre utendørs-aktiviteter.
– Det skal så lite til før vi skremmer opp ea. Blir hun først skremt og flyr sin vei, så kommer hun høyst sannsynlig ikke tilbake. Da blir det heller ikke dun i reirene, forklarer Kristin.
Dyneproduksjonen på Lånan er ikke en storformat-produksjon. Det er stort i antall arbeidstimer, og det skal mye dun til, men det rekker bare til syv-åtte dyner i året. Det trengs dun fra ca 64 reir for å få til ett kilo, vekta til ei voksendyne.
Hos Kristin og Margit og deres bedre halvdeler har man i år gjort klare drøyt 100 hus til ærfuglen – både eneboliger i form av steinhus, og flerefamiliershus, såkalte e-baner.
– Foreløpig har vi drøyt 50 på reir, og vi regner med at det blir omtrent det dobbelte før klekkesesongen er over, sier Kristin. Det gir i så fall dun nok til knapt to dyner. Ikke all verden for tre-fire måneders arbeid. Likefullt vel verdt det – synes Kristin, Hildegunn, Margit og de andre sommerfastboende på Lånan.
