Du sitter og slapper av etter en lang dag i varmen. Vortesvinet, gepardene, villhundene, gribben, antilopen, sebraen og alle de andre dyrene – alle er inne, alle har fått mat. Og snart er det din tur også. Det er kveld på Harnas Wildlife Foundation i Namibia.
Er du lei av tettpakkede strender i Tyrkia? Har du ikke lyst til å tråkke i hælene på andre, etter en guide som snakker svorsk? Vil du gjøre noe nytt og annerledes? Lengter du etter eventyr? Og er du i tillegg veldig glad i dyr og kan tenke deg å gjøre en innsats? Hvorfor ikke dra til Namibia?
En havn for ville dyr
I Namibia finnes en havn for ville dyr. Ville dyr som av ulike årsaker ikke greier seg i naturen. Det er dyr som er blitt skadet. Dyr som er blitt foreldreløse som små babyer. Dyr som er blitt tatt som kjæledyr, men som ingen vil ha lenger når de vokser opp og blir vanskelige å kontrollere.
Og dyr som er utrydningstruede.
På Harnas Wildlife Foundation bor geparder, leoparder, løver, gauper, afrikanske villhunder, bavianer og aper, krokodiller, skilpadder, hulepinnsvin, giraffer, struts, rever, antiloper, sjakaler, vortesvin, surikatter, fugler, katter, hunder og andre ville dyr og husdyr. Blant dem den rampete gribben Asem – som har spilt i film med Angelina Jolie... (som forøvrig er international patron for HWF).
Blod og svette
I oktober 2005 reiste jeg for å jobbe som frivillig på Harnas. En del av prosjektet finansieres nemlig ved at de tar imot frivillige, som betaler for å være der en stund. Som frivillig deltar du i arbeidet hver dag – faktisk blir en stor del av de daglige oppgavene utført av de frivillige. Du bor og spiser sammen med andre frivillige. Mat og losji blir dekket av ditt bidrag, resten går til prosjektet – til dyrene. Selv var jeg der i fire uforglemmelige uker, hvor jeg virkelig fikk oppleve Afrikas dyreliv på nært hold.
En del av arbeidsoppgavene dine som frivillig er blant annet å være med på tilberedelsen av maten til dyrene. Det betyr ganske mye kjøtt og blod...
Du deltar også i matingen. Noen av dyrene mates for hånd, andre – de villeste og farligste (som løver, leoparder og krokodiller), får maten kastet over gjerdet. Du kan få personlig ansvar for et dyr eller en dyreunge og må mate og passe på den hver dag. Raking av innhegninger, støv og skitt, er også en del av de frivilliges arbeid. Og av og til må du plukke opp bein og avføring, under Afrikas stekende sol. Det blir med andre ord både blod og svette....
Triste historier ...
Mange av dyrene som kommer til Harnas er der på grunn av menneskelig inngripen. Bavianbabyen Elvis kom dit under mitt opphold. Han var redd, og kunne ikke forholde seg til mer enn ett menneske, som måtte være rolig og omsorgsfull, i gangen. Han hadde merker rundt livet, antagelig etter kjetting.
Geparden Boney stolte ikke på noen, var redd og nervøs. Han var blitt mishandlet av mennesker.
Zebraen Ziba ble sendt dit av sin egen eier, fordi naboen var trofejeger og ville skyte Ziba også.
Flere dyr kommer dit med skader etter feller som bøndene setter ut – avl av kveg kombineres vanskelig med ville rovdyr. Dyrebabyer kommer dit fordi mamman deres er skutt, har gått i en felle eller blitt drept i trafikken.
... og glade historier
Men så er det mange glade historier på Harnas også. Bare det at dyrene er der, lever, og får stell og kjærlighet er en glad historie. I naturen ville de fleste av dem gått den sikre død i møte.
Men når baby Elvis etter noen dagers ro og tålmodighet går nesten fra fang til fang, sitter på kjøkkenbordet vårt og spiser bananer, og flytter inn hos de andre bavianbabyene hvor han leker og slåss, da blir du glad.
Når en annen frivillig forteller at hun etter mange timer og dager inne hos Boney, ble den første som fikk klappe ham på hodet, da blir du også glad.
Og når du får være med og sette ut en hyene som kom inn med stygge sår etter ei felle, da føler du at du deltar i noe godt.
Og så kommer tårene...
Og blodet du her sett, og svetten du har ytt...
- Det er absolutt verdt det når du i ettermiddagssola går ut til gepardene med melk og børste og får gepardkyss på armene og skuldrene – med store og rue tunger.. Og når den lille gepardfrøkenen Duma klatrer opp på ryggen din og biter deg lekent i nakken. Når bavianen Viola vil luske deg og på den måten gir deg en særegen spa-opplevelse. Når den blinde apen Audrey holder deg ømt i hånda og ikke vil at du skal gå igjen. Når en av villhundvalpene du personlig har matet og passet på hver dag i en hel måned endelig lar deg klappe seg på hodet – to dager før du drar...
Og når du må dra og skal si farvel til alle dyrene du har blitt så glad i, da kommer tårene. Tro meg, du vil ønske deg tilbake igjen.
Harnas Wildlife Foundation
Harnas Wildlife Foundation drives som en ideell organisasjon av familien VanDerMerwe. Det hele begynte for ca. 25 år siden, med at Marietta VanDerMeerwe reddet en apekatt fra eieren, som hver dag skjenket den full og lot forbipasserende betale for å se på alt det dumme den fant på.
Marietta og hennes mann hadde stor kjærlighet for dyr, og en stor gård med mye land. Litt etter litt fant flere dyr veien til Harnas – som etter hvert ble forvandlet til et rehabiliteringssenter for ville dyr.
I dag befinner det seg rundt 200 ville dyr på Harnas. I tillegg kommer ca 100 skilpadder. Håpet er at en del av dem kan slippes fri igjen. Men per i dag er dette vanskelig. Namibia mangler områder som er passende eller regulert for dette og har ingen lover som kan regulere områder eller private senter til slike formål.
Det er flere store nasjonalparker, men å sette fri ville dyr der, kan forstyrre en sårbar balanse. I dag jobbes det derfor med et livsløpsprosjekt på Harnas. Det er et ønske å omgjøre utmarksområdene på gården til et kontrollert reservat hvor en del av dyrene kan slippes fri – og hvor de forhåpentligvis vil lære seg å jakte på de tilgjengelige byttedyrene igjen.
Harnas Wildlife Foundation driver også et større prosjekt med afrikansk villhund – nummer to på listen over utrydningstruede dyr i Afrika. I tillegg er det startet et medisinsk senter for de innfødte i området, kalt The Bushman Medical Outreach Project.
