Hit kommer man via turistruter fra alle retninger for å smake den berømte fruktsuppen og spise gourmetmiddag som du slett ikke venter å finne høyt til fjells.
Blåhammaren er for øvrig tett knyttet til det trønderske nettverket av løyper og hytter i Sylene, og det er sterk tradisjon for å ha norske skigjester til bords.
På en dagstur tidligere denne uka valgte vi den korteste ruta – den som går fra Rundhögen litt innenfor Nabocash. Men det er løyper til Blåhammaren også fra Storvallen og Storulvån.
Lurt med feller
Vi startet på kald nysnø fra siste natt, men etter hvert som snøen ble bløtere, gikk det over til «kramgoa låtar» i sporet når snøen ble presset sammen under skiene. I ettertid har mildværet kommet til fjellet også – det er ikke mye snø og det kan dermed være fare for skiføret til påske også her.
Både hare, rev og rype hadde vært oppe før oss om morgenen og krysset skisporet.
Etter å ha passert på isen over elva Enan, begynner stigningen opp til Blåhammaren. Lykkeligvis er vi utstyrt med feller i sekken.
De er gode å ha, for klister ville ikke vært løsningen når føret veksler mellom is og tørr fokksnø.
Vi får en stri sørvestlig vind midt imot, men midt i stigningen mot Blåhammaren, har de svenske turistmyndighetene klokelig nok plassert et «vindskydd» som gir oss fred fra vinden mens vi tar en kopp kaffe.
Før den siste bakken innunder fjellstasjonen kommer et lemen trillende som en gulsvart ball over snøen. Det er spådd lemenår til våren, og kanskje er dette en indikasjon. Lemenet ser tusk ut, og har ikke en gang energi til å skjenne på oss slik lemen har for vane.
Fyrlykta reddet liv
Utenfor turiststasjonen står en varde med en fyrlykt på toppen – visstnok den eneste fyrlykt på land i Sverige. Hver kveld setter den automatisk i gang med å blinke. Sylstasjonen har også blinklys, og det kan sees fra Blåhammaren.
Det heter at fyrlykta har reddet liv.
En ung mann ble overrasket av snøstorm, og etter å ha virret omkring uten å finne frem, gravde han seg ned i snøen og sovnet.
Da han våknet, så han lysblinkene fra fyrlykta, og med sine siste krefter klarte han å krype frem til fjellstasjonen. Dette er det eneste kjente eksempelet der man med sikkerhet kan si at fyrlykta har reddet liv.
Vindfull vinter
Innenfor døra på turiststasjonen møter Fredrik Vestergård (23) oss med et glass rød saft. Alle får en slik velkomst her. Det er ikke mange gjester denne litt forblåste formiddagen i april. Skjønt for dem som jobber her oppe, er ikke dette for vind å regne i det hele tatt.
– I mars blåste vi bort, forteller Fredrik i resepsjonen. Omsetningen også.
– Vi hadde vind opp i styrke 30 – det er tett opp imot orkan, sier han. Da måtte de ansatte vente på hverandre når de skulle gå 100 meter over til personalboligen. De måtte holde fast i et blått tau som er spent opp over gårdsplassen for å holde retningen.
Kokken Victor
Så dukker Victor Fors (24) opp – en blidspent kokk fra Linköping. Blåhammaren har som sagt et spesielt matrenommé, og det er en bør som den unge kokken må bære på sine skuldre. Ingrediensene til alt som skal lages her på 1000 meters høyde får han fløyet inn med helikopter. Det er slett ikke enkelt å beregne det som trengs når en ikke helt vet om det kommer ti eller 100 gjester.
– Det med logistikken er krevende, men jeg liker det. Dersom været er dårlig og helikopteret ikke kan komme, må jeg ta i bruk tryllestaven, smiler Victor.
Han har lovet oss en fremskutt middag. Det gjør han med et sprekkeferdig smil.
Først forrett: En mousse med raket røye og tørket elgkjøtt.
Så hovedretten: Lam indrefilet med baconristet mandelpotet og chèvrekrem.
Dessert: En multeparfaît med pistasjkrem.
Men motbakkene fra Rundhögen til Blåhammaren har krevd sitt. Vi er ikke fornøyde. Vi slenger Blåhammarens berømte og hemmelige fruktsuppe på bestillingen – samt øl fra Jämtland.
Hadde vi hatt tid kunne vi nytt fjellverdens lengste badstuutsikt. Gjennom badstuens runde vindu kan en se over viddene og langt inn i Norge.