For etter hvert ble snøen kaldere, og det begynte å klabbe skikkelig. Før i verden tok vi klabbføre som et fint vårtegn. Nå tenker jeg til og med klimakrise mens jeg strever i bakkene.
Men selvfølgelig er det en kraftig smøringstabbe.
Det klabber mer og mer, og jeg får innimellom følelsen av å gå på stylter. Fordelen er at det sitter godt – ikke snakk om glipptak, nei. Men det er tungt å gå slik helt uten gli.
Jeg går ut av turløypa, i mangel av kniv, bruker jeg turøksa for å skrape klabbene av skiene. Jeg forsøker å få vekk litt av klisteret også. Er inne på tanken om å gjøre opp bål for å smelte klisteret vekk.
Men så skjer det uventede: I det jeg går ut av sporet og ut i ti centimeter nysnø, glir skiene perfekt!
Snakk om oppdagelse.
Som i en rus setter jeg utfor skogslia. Mellom trærne, utfor kneikene i god jevn fart. Hvilken skiglede! Trysil-Knut, tenker jeg.
Etter ei stund kommer jeg ned til ei tjønn. En bekk renner åpent inne ved land, og varsler om mulig dårlig is. Jeg spenner av meg bindingene, og setter skiskoene løst på skien slik at jeg kan frigjøre meg fra skiene om uhellet skulle være ute. Med stavene støter jeg i isen nede i snøen. Det kjennes trygt, og jeg lister meg over bukta og inn til land på andre siden.
Her lager jeg et lite bål, og det blir varm kaffe og lefse mens skumringen faller på. Utrolig hva en kan rekke nå når det er lyst lenger om ettermiddagen.
Etterpå tar jeg den siste etappen nedover skogslia. Et revespor har krysset løypa, men Mikkel er ikke å se. Jeg har full konsentrasjon om å holde meg på føttene de siste bratte bakkene.