Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!
Men selv om Vancouver er den største byen i British Columbia, så er det lille sjarmerende Victoria som er hovedstad i provinsen.
Du kommer ikke til Victoria sånn uten videre. Provinshovedstaden i British Columbia, canadierne selv bruker stort sett bare betegnelsen BC, ligger ganske kronglete til helt på sørspissen av Vancouver Island.
Det er bare to måter å komme dit på, enten fort og effektivt med fly eller langsomt og hyggelig med bil og ferje. Ingen bro forbinder Vancouver Island med fastlandet og planer om en undersjøisk tunnel er så langt bare drømmer.
På mange måter gir Victoria inntrykk av å være en småby, men skinnet bedrar. I underkant av 80 000 mennesker bor i selve byen, med nærområdene stiger folketallet til nærmere 350 000. Dessuten besøker mer enn 3,5 millioner turister byen hvert år, så det er en folksom by tross alt.
Likevel gir Victoria et sjarmerende inntrykk, selv i den travle forretnings- og handlegaten Government street dominerer lave bygninger.
Byens sjel
ligger nede i havnen der det legendariske hotellet «The Empress» dominerer bildet. Det mer enn 100 år gamle hotellet med sin tårn og karnapper er byens signatur og stolthet. Hotellet ligger der og holder på sin gamle stil og noen av sine tradisjoner. «Afternoon Tea at The Empress» er et begrep og fortsatt en viktig begivenhet.
Riktignok er, i alle fall om sommeren, de fleste te-drikkerne turister, men daglig serverer hotellets kelnere te og tørre kjeks til 800 personer. Her har prominente gjester gått inn og ut, kongelige, statsmenn og skuespillere har stått på gjestelisten. Fortsatt er «The Empress» rangert som et av de aller ypperste hotellene på det amerikanske kontinentet.
Er du så heldig å få et bord ved et av vinduene i «Fairmont Gold Lounge» kan du nippe til teen, som serveres i løvtynne porselenskopper, mens du nyter utsikten til indre havn som omkranses av den prangende parlamentsbygningen og historisk museum på den ene siden og turistsenteret på den andre. Ut fra bryggene manøvrerer små turistbåter som i jevn strøm tar gjester på sightseeing i havneområdet.
Litt lenger ute taxer sjøflyene inn etter landing eller på vei ut for å ta av så skumsprøyten står. Man kan jo undre seg over hvorfor canadierne tillater en støyende sjøflyhavn helt inne i bykjernen, men de hyppige landingene og avgangene skaper puls og er selvsagt effektivt for travle forretningsfolk, embedsmenn og politikere som må til og fra provinsens hovedstad. For begrepet hovedstad er reelt nok, herfra styres det enorme British Columbia.
Museet er verdt
et besøk uansett. Ønsker du det, kan du få en informativ gjennomgang av historien til Vancouver Island, indianerne som var her da europeerne kom og provinsen, men museet er gjerne vert for storstilte vandreutstillinger. Under vårt besøk så vi blant annet en utrolig imponerende utstilling av gjenstander som var hentet opp fra Titanic.
Museet har også en I-Max filmteater som gir tilskuerne en følelse av å være til stede i filmen.
Fra indre havn strekker Government Street seg nordover med et mylder av små og store butikker på begge sider. Her kan du hygge deg i små spesialbutikker eller gå deg forfjamset i det store varemagasinet til HBC (Hudson Bay Company – et av verdens eldste handelskompanier). Kommer du til Johnson Street vil du bli overrasket over å komme til Chinatown, den eldste og mest intakte i hele landet.
Chinatown? Ja, Victoria ble den viktigste innfallsporten til de canadiske gullfeltene som ble oppdaget på fastlandet i 1858. I løpet av kort tid økte byens befolkning fra om lag 300 til over 5000 innbyggere. For noen var det bare et stoppested på veien mot håpet om å gjøre store gullfunn, andre fant et utkomme og en rikdom ved å gjøre forretninger med gullgraverne.
Kineserne fulgte i kjølvannet, fant et utkomme og slo seg sammen i det som den gangen var utkanten av byen. I dag er Chinatown i Victoria er eksotisk og spennende sted for en besøkende. Og hvor får du den beste kinamaten? Nettopp i Chintatown.
At Victoria
ble provinsens hovedstad har en historisk og taktisk forklaring. Områdene på nordvestkysten av det amerikanske fastlandet var lenge ukjent terreng for europeerne. Her levde indianerstammer spredt i små isolerte samfunn, de var jegere og fiskere. Handelen med pels og laks ble grunnlaget for europeerne som slo seg ned langs kysten, det ble bygget handelsstasjoner og fort langs kysten og langs elvene innover i landet.
En handelsstasjon og et fort ble bygget på sørspissen av Vancouver Island, det ble senere Fort Victroia, navngitt for hedre den britiske dronningen. Øya var en periode britisk kronkoloni, men ble senere slått sammen med kolonien British Columbia. Britene og amerikanerne var uenige om grensene, men ble til slutt enige om at den 49. breddegrad skulle utgjøre skille mellom de to landene fra Rocky Mountains til havet.
Men hele Vancouver Island skulle tilhøre den britiske kolonien selv om grensen da måtte gjøre en sving sørover mot Seattle-området. Den gang ble det sett på som en taktisk manøver å gjøre den lille byen Victoria til hovedstad i hele kolonien British Columbia, man regnet med at det ville være forebyggende i forhold til et amerikansk forsøk på å få en del av Vancouver Island også.
Nå kan dette synes merkelig og ganske tungvint i dag. Fra Vancouver gjør du turen med sjøfly fra sentrum til sentrum på en drøy halv time. Velger du buss tar turen fire timer, men da få du på kjøpet en nesten to timer lang båttur fra Tsawwassen på fastlandet sør for Vancouver, til Swartz Bay en halvtime nord for Victoria. Det er en flott båttur som først krysser «Strait of Georgia» og så snirkler seg mellom øyene på østkysten av Vancouver Island.
Etter et par dager
i Victoria kjørte vi oppover langs vestkysten av øya, langs «Strait of Juan de Fuca» som danner grensen mellom USA og Canada. Byfornemmelsen forsvinner fort langs denne ganske øde kysten, veistandarden synker til noe som får norske bygdeveier til å fremstå som stortartede. Mil etter mil der veien veksler med å gå blant unge mørke grantrær og kysten.
River Jordan med noen få hus og en strand passeres, ytterligere mange mil til Port Renfrew der det faktisk er både turistinformasjon, et lite hotell og en marina et stykke opp i elven.
En hyggelig dame i turistinformasjonen mener fisket er stedets eneste attraksjon, laksefisket er bra, sier hun. Vi prøvde ikke det, men får tro henne på ordet.
Vi droppet overnattingen, kjørte tvers over øya og tilbake mot fastlandet. Etter Port Renfrew føltes det som å komme fra villmarken til sivilisasjonen.
Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!