I dag: Åge AleksandersenMusiker- I en flunkende ny Moskowitch kjørte vi fra Namsos. I bagasjen lå det et lerretstelt sammen med fiskesakene og resten av utstyret. Vi hadde pakket for flere dagers ferie. Ute var det 30 pluss og lyst døgnet rundt, sånn som somrene gjerne var, når en var guttunge.- Fiskestengene var av det enkle slaget. Det var mark og dupp, men kor det beit; 50 milliarder mygg og 49 milliarder fjellørret. Noe slikt unner jeg alle å få oppleve.- Kaffelars og leirbål var viktig, og når det ble kveld og fisken var stekt på bålet, da drakk gubban karsk og fortalte ville historier, historier om troill og tusser - og om ting som ikke skal stå på trykk i Adressa.- Turen til Vekteren var ikke den første turen min av det her slaget, men det var Turen med stor T. Opplevelsen av å få sitte ved det blekkstille vatnet, kjenne lukta av nyoppgjort fisk blande seg med fjellets egne lukter. Jeg hadde følelsen av å være med på noe enestående. Verden var usedvanlig vakker og fredelig, i noen dager.- For kort tid siden fikk jeg en påminnelse av den gode opplevelsen. Kona mi, Torill, kom tilbake til Trondheim etter å ha vært i Namsos. Hun hadde med seg en liten pakke til meg fra en kar. Pakken inneholdt nedfrosset fjellørret. Da jeg steikte den og kjente lukta av den gode fisken, noe helt annet enn når det er oppdrettsfisk som ligger oppi panna, da luktet jeg meg tilbake til dagene ved Vekteren.- Som voksen har jeg ikke oppsøkt Vekteren igjen. Nå er det sjøen som er min greie. Da mai'n begynte i år, med fenomenalt fine dager, da var jeg ved Fjellværøya, Frøya og Hitra. Sjøen kokte av småsei. Noe ved opplevelsen var ikke så helt ulikt det jeg husker så veldig godt fra sommerdagene ved Vekteren for over 40 år siden.
