Og aller øverst troner de tre kunstmuseene Prado, Reina Sofia og Thyssen-Bornemisza, gjerne benevnt som det gyldne kunst-treangel.
- Ingen tvil om at disse tre er de mest skinnende juvelene i Madrids museumskrone, sier Annikken Buhaug. Hun har bodd 26 år i den spanske hovedstaden. Kunstinteressen fikk hun nærmest i dåpsgave av en kunstinteressert far. Allerede som småpike var hun med faren på mangt et kunstforeningsbesøk. Da hun flyttet til Madrid, tok ikke kunstinteressen skade av det, for å si det slik.
- For meg ble kunsten og museene på mange vis måten å lære meg den spanske historien på, sier Anniken Buhaug. Hun og ektemannen Santiago bor i den nordvestre delen av millionbyen og drar jevnlig inn til sentrum for å gå i museer.
- De siste årene har vi nok vært i museer minst én gang i måneden.
Ikke alle besøkene har vært for sin egen del og sammen med ektemannen. Mange er de turene hun har tatt til museumsgigantene som guide for grupper av nordmenn på Madrid-besøk.
Favoritten?
- Hva er så hennes favoritt-museet og favoritt-maleren?
- Det er et spørsmål jeg egentlig ikke kan svare på. Alle de tre store har så mye flott å vise frem – og så er det mengden av andre museer som også er så spennende, både med permanente utstillinger eller gjesteutstillingene de har å by på. Men om jeg ble presset til å utpeke en favoritt, blir det gjerne Prado av museene og Velázquez av kunstnerne.
Du klarer ikke alt...
Vi bestemmer oss derfor for bare å snuse litt på Reina Sofia og Thyssen Bornemisza. Nesten for galt; for i Reina Sofia kan du oppleve maleriet kanskje de aller fleste av oss vet navnet på og har sett gjengitt på tv eller i aviser og tidsskrift – Picasso's «Guernica». Reina Sofia-museet har for øvrig bare «moderne» kunst – fra sent 1800-tall og frem til våre dager. Dessuten er bygningen, en sammenvevning av et 1700-tallsbygg, tidligere et sykehus, og et moderne nybygg en spennende opplevelse for seg.
Og så Thyssen, med den største samlingen av moderne kunst, i tillegg til den eldre. Der finner du også en Munch, «Aftenstund» - et oljemaleri fra 1888 som forestiller Munchs søster Laura.
Eieren av museet er den spanske stat, med en samling i samlingen – som eies av Carmen Cervera. I 1985 giftet nå avdøde Baron Hans Heinrich Thyssen-Bornemisza seg med Cervera, 24 år tidligere kåret til Miss Spania. Den tidligere «missen» har for øvrig hatt mer enn én finger med i utformingen av museet. Hun har blant annet valgt ut den lakserød fargen som går igjen på museets vegger.
Tid, tid, tid
Men altså, man må bare velge. Å gape over alt på en gang, gjør ikke bare vondt, men også museene urett. Ting tar tid, er det noe som heter. Å sanse inn en del inntrykk av disse store museene tar virkelig tid. Vi ruslet rundt i Prado i mellom tre og fire timer og brukte det aller meste av tiden på tre av de aller mest kjente og største; El Greko, Goya og Velázquez.
«Grekeren»
- Han er bare kjent som det, «El Greco». Hans egentlige navn – Domenikos Theotokopoulos – ble for vanskelig. Dermed fant spanjolene å døpe han til «Grekeren» siden han var født på Kreta (i 1541), forteller Annikken Buhaug.
Unge Domenikos dro til Italia, sugde til seg inntrykk og fikk ideer. Som 34-åring var han på plass i Madrid med håp om å få jobboppdrag av kongen, Filip II. Det gjorde han ikke. Redningen ble å reise til nærliggende Toledo hvor både adelen og kirken var mer enn villig til å bestille verker.
- El Greco utviklet en helt spesiell stil. Mens samtidige kolleger konsentrerte seg om å understreke det skjønne i sine verk, ikke minst i de religiøse motivene, vektla El Greco andre ting. For ham var utfordringen å få frem de spirituelle sidene av dem han malte. Etter hvert ble fargene stadig mørkere og personene mindre og mindre naturtro.
- Ansiktene var ofte veldig uttrykksfulle. Lange ansikt og lange fingre er momenter som kjennetegner mange av hans verker, vet Annikken Buhaug.
Geniet
Et drøyt halvt århundre etter «Grekeren» ble Diego Rodríguez de Silva y Velázquez født, i Sevilla. Før han nådde tenårene, var han i skole hos hjembyens mest berømte maler, Pacheco.
- Velázquez viste tidlig sine geniale kunstneriske sider både når det gjaldt teknikk og motivvalg. Kong Filip IV ble så begeistret for Velázquez at han utnevnte ham til hoffmaler, og enda var Velázquez ikke mer enn 24 år, sier Anniken Buhaug, gjør ingen forsøk på å underslå sin begeistring og legger til:
- Mange mener at Velázquez var en forløper for impresjonistene, på en måte den første impresjonist, og det 200 år før den impresjonistiske skolen var rådende.
En av Velázquez' forteller-teknikker er å la personer i bildet vende ryggen mot oss. Ganske uhørt på den tid. I tillegg lar han personer se oss rett inn i øynene. Vi blir på den måten dratt inn i den malte scenen.
Kritikeren
Francisco de Goya y Lucientes ble født i Zaragoza i 1746 hvor han også startet sin maler-karriere.
- Han gikk på malerskole i fire år og utviklet en spontan og meget personlig stil, som ikke falt i smak hos noen viktige personer – blant andre de som gjorde opptakene ved kunstakademiet San Fernando i Madrid. Goya kom ikke inn. I stedet for akademiplass opererte Goya i mange år som maler i en teppefabrikk.
- Senere ble han rammet av en hørselssykdom som gjorde ham både nesten døv og veldig deprimert. Likevel fikk han etter hvert innpass hos kong Karl IV med tittelen hoffmaler.
- Da Napoleon herjet som verst og invadert Spania i 1808, gjorde det Goya både deprimert og motløs på menneskehetens vegne. Det ga seg utslag i en rekke malerier med samfunnskritisk vinkling: Menneskene var enten bare krigerske eller bare overfladisk lekne. Dette skjedde i årene mens Goya fortsatt arbeidet i teppefabrikken, forteller Annikken Buhaug.
Timer fulle av inntrykk
Vårt første besøk i Prado – museet vi har støtt på både titt og ofte i forskjellige reise-quiz'er – er over. Nesten fire timers vandring fylt med enormt mange og sterke inntrykk – ledsaget med forklarende bakgrunnshistorier og tolkningsmuligheter fra Annikken Buhaug.
Neste gang får det bli enten Thyssen eller Reina Sofia, og blir det dronningmuseet, skal jeg bruke mye tid foran «Guernica», bildet Picasso selv blant annet omtalte slik:
«Den spanske striden er reaksjonens kamp mot folket, mot friheten. Mitt hele kunstnerliv har vært en evinnelig kamp mot reaksjonen og kunstens død. Hvordan kunne noen da et øyeblikk tenke seg at jeg ville samstemme i reaksjon og død? . . I dette arbeidet, som jeg vil kalle «Guernica», og i alle mine senere arbeider har jeg lagt inn min avsky for den militære kasten som har senket Spania i et hav av lidelse og død.»