–Vent med Akropolis, sier Liv Nilsen Garras og trekker oss ned på gateplan.
Norsklektoren fra universitetet i Athen og studenten Georgios Aleksopulos har andre tanker om hvordan vi bør møte byen.
–Turister som kommer hit, haster ofte av gårde opp til Akropolis og føler at da har de gjort Athen. Ikke gjør det. Ta en tur i byen først, gå fra Syntagma-plassen, hvor parlamentet ligger, og i retning av gamlebyen Plaka og Monastiraki. Rusle rundt i de gamle gatene, sett deg ned på noen av kafeene og prat med folk. Når du har gjort det, da kan du begynne å tenke på Akropolis.
T-bane i arkeologi
Syntagma-plassen, vi blinker den ut på kartet. Lar Metroen føre oss dit. Athens T-bane er ny, bygget til OL i 2004 og en severdighet i seg selv. I en by som nesten er å anse som et arkeologisk minefelt hvor funn skjuler seg hvor enn du stikker spaden, var det en utfordring å bygge den. Tunnelnettet er lagt 25 meter under gateplan, under alle tiders sivilisasjon. Når vi tar rulletrappen opp fra Syntagma, eller de fleste andre Metro-stasjonene, passerer vi bevarte utgravingsfelt, funn synliggjort for fremtiden i vegger og gulv. Det er som å stige opp gjennom historien.
Plassen foran parlamentsbygningen bader i het sol. Klokken er ett. Vaktskiftetid. Vi fascineres av seks soldater i særegne drakter. Evzone kalles soldatene, sier Georgios. Foran den ukjente soldats grav marsjerer de noe som fortoner seg som en dans. Eller danser de sin marsj? Vi er ikke sikker. I overtydelige bevegelser krysser de plassens hav av duer. Uten å ense dem. Duene vører ikke dem heller. Det er som de hører sammen.
– Vet du at duene foran parlamentet er hellige? spør Georgios retorisk. –De er beskyttet av gresk lov. Det kan bli fengsel om du skader dem. For oss grekere er duer hellige, både fordi de representerer Den Hellige Ånd og fordi de står for frihet.
Grekerne fortrenges
Vi går varsomt en ring utenom hellighetene. Setter kurs mot Ermogaten, en hovedgate i den sentrale bykjernen og shoppinggaten fremfor noen. En gang var den full av typisk greske forretninger, men nå fortrenger internasjonale kjedebutikker flere og flere av dem.
– Dette er likevel gaten athenere flest handler i, i alle fall de som ikke føler seg sterk knyttet til Kolonaki, det mest fasjonable strøket av byen, sier Garras. –I Kolonaki er det mange såkalte boutiques og dyre merkevarebutikker. De som liker å bli sett, går der. Ofte de som kjører store, dyre jeeps som de sliter med å få parkert. Jeg liker meg best her i Ermo og i gamlebyen Plaka.
Midt i gatens strekk av moderne butikkfasader står en liten steinkirke. Agios Kapnikarea har greid å klore seg fast. Den var her først. Ingen skal rokke på gammel historie. Du skal alltid kunne stikke innom og minnes dine forfedre, eller kanskje be om forlatelse for å ha svidd av for mange euro i butikkene. På gatehjørnene like ved får en håndfull gateselgere hastverk med å raske sammen sine fake utgaver av vesker og klær. De skimter to politifolk oppe i gaten. Best å skygge banen.
Plaka er for alle
Gamlebyen Plaka slynger seg ved foten av Akropolis. Folk trekker hit, på dagtid som om kvelden. Ikke bare turister. Selv om turistbutikkene ligger tett. Kafeene ligger like tett, og de er for alle. Barer og tavernaer og innimellom flere teatre og musikksteder. Flere restauranter her har rigget til takterrasser, yndede steder for å innta sene middager tett oppunder det opplyste Akropolis. Og rundt i den gamle bydelen finnes flere kafeer med levende musikk om kvelden. Sånne er gjerne steder athenerne selv trekker til. Jo mer gresk, desto bedre.
– Det er aldri kjedelig i Athen, og det er nesten aldri stengetid. Går du på en lokal taverna for å spise litt, kanskje litt sent om kvelden, så stenger de ikke før du er ferdig og går, sier Garras og lister opp spisetips: Don madakia, som er fylte kålruletter, kalamaria, bondesalaten feta noriatiko, melizames med auberginer og squash, souvlaki og paidakia, små lammekoteletter. Drikk lokal vin fra tønne, sier hun, og glem ikke ozo og raki. Er du i Hellas, så er du i Hellas.
Strømmen fører oss innover i Plaka til Agora og Vindenes tårn – antikkens markedsplass og tidenes første værobservatorium. Georgios blir ivrig, trekker oss rundt i ruinene og peker ut retninger hvordan Akropolis er bygget og hvordan Agora ligger i forhold. Alt vender mot nord, sier han, og vi skjønner det er viktig. Luften fra nord var helsebringende, og vannet i den lille elven som rant fra Akropolis og forbi Vindenes tårn og Agora ga også god helse og var dessuten hellig – fordi det rant nordover. Mente de gamle grekere.
– Og her var det at Sokrates og gutta holdt sine taler, her gikk han og diskuterte med sine studenter og tenkte store tanker, sier Garras, og vi trår de samme steiner som Sokrates gjorde for snart 2500 år siden.
2500 års spenn
Tiden er inne for å bese selve Akropolis. Antikkens by må inntas fra vest. Vi svinger inn ved det flunkende nye Akropolismuseet, svære saker i glass og betong, passerer ruinene av Dionysos-teatret og Herodes Atticus-teatret, som stadig er arena for konserter og greske dramaer, og gir oss i kast med trappene opp til «det helligste». Selv en stille dag er vi langt fra alene. Nesten andektige bøyer vi oss for tempelet for Seierens Athene, går gjennom Propylenes søylegang og ut på platået. Parthenon ruver med sine mektige søyler til ære for Athene. Stillaser for vedvarende restaureringer og krasse skilt med «Adgang forbudt» og «Rør ikke marmoren» skygger ikke altfor mye for mektig historie. Et av verdens mest berømte byggverk står urokkelig.
– Det sies også at ingen fugler flyr over Akropolis. Det er magnetiske felter her. Det var ikke tilfeldig at grekerne bygde Parthenon akkurat der de gjorde, sier Georgios og øser av historien.
Vi ser oss rundt. Ser ingen fugler. Kanskje har fabelen rett?
Vi sluker utsikten. Her oppe fra Akropolis ser vi hvordan dagens Athen er blitt. Som et svært, nesten endeløst, hvitt teppe bretter byen seg ut opp mot fjellene i det fjerne. Bare brutt av grønne parker og marmorgule ruiner. Athen har est ut. Nesten halvparten av Hellas’ befolkning bor her.
– Athen har noe kaotisk over seg, det er en by som aldri sover, sier Liv Garras, vet det høres ut som en klisjé, men mener det.
– Ingen vet eksakt hvor mange som bor her, ingen har tall på de mange illegale innvandrerne. Det sies at det bor over fem millioner her. Da jeg kom hit for 43 år siden, var det knapt 2,7 millioner. Athen vokser hele tiden. Byen pulserer.