Min nye guide og kamerat heter Yan Weijiang, men kaller seg bare «Johnson» når han snakker med utlendinger. Han er ikke enig med meg.
- Hvorfor skal man begynne Kina-turen her? Dette stedet har jo ingen historie!
Yan, en forfriskende ærlig mann som kaller denne veltempererte byen i Sørøst-Kina sitt hjemsted, begynner å ramse opp byer som han mener er langt bedre egnet som en introduksjon til Midtens rike.
– Beijing, Hangzhou, Xian... Alle er de gamle, kinesiske byer. Det er slike steder man bør starte i. Ikke her, i unge Xiamen!
Men Yan skjønner ikke hva jeg mener. Grunnen til at jeg mener at Xiamen er en så velegnet inngangsportal til Kina, er fordi den gir en veldig myk landing for en utlending.
Ren og rolig
Byen, som i dag er relativt ukjent for vestlige turister, er nemlig ren, grønn og holder et roligere tempo enn mange andre kinesiske byer. Overgangen fra Vesten til Østen er mindre i Xiamen enn hva den er andre steder i landet. Dessuten tar Yan feil, i alle fall relativt sett. Xiamen er langt fra å være Kinas eldste by, men den er tross alt minst 1000 år gammel – omtrent på alder med Oslo, altså.
Dessuten har den masse historie som er spesielt interessant for oss utlendinger. En kort-kort fergetur utenfor bykjernen ligger nemlig øya Gulangyu, der vestlige kolonister etablerte seg etter å ha vunnet den første opiumskrigen på 1840-tallet.
Halvruiner
I dag er det bare valmuene som blomstrer i hagene rundt om på Gulangyu som minner om opiumskriger. Men de flotte herskapsboligene som de vestlige handelsfolkene bygget, de står her fortsatt. Iallfall delvis.
– Myndighetene har ingen interesse av å vedlikeholde dem. De er et vondt minne, sier Yan, mens han geleider oss gjennom de trange smugene som separerer de mystiske halvruinene fra hverandre.
Rikinger fra vest
Det er lett å forestille seg hvordan det var her for 100 år siden. De overdådige inngangsportene, de prangende trappene og de høyreiste bygningene forteller sine historier om en tid da det bodde hundrevis av rike utlendinger her. Hele øya var en tumleplass for vestlige handelsfolk som ønsket å erobre en flik av Kina. Dette var et slags omvendt Chinatown, en ghetto for de rike utlendingene og deres kinesiske kulier (fattige dagarbeidere). Og nå er stedet overlatt til elementene. Noen få av de gamle husene er gjort om til museer, mens andre er befolket av en stadig eldre skare Xiamen-væringer.
Mange av bygningene har stått tomme i årtier, og er nå dekket av klatreplanter og ugress. Ungdommen har trukket inn til sentrum eller ut av byen for lenge siden. Å vandre rundt på den bilfrie øya er som å gå i et digert utendørsmuseum uten konservator. Det har sin sjarm, men samtidig er det trist å se hvordan de flotte bygningene forfaller.
Sjømat og kung fu-te
Men kolonistene på 1800-tallet var ikke de første til å besøke Xiamen, eller Amoy, som de kalte byen den gang. Det er nemlig enda mer europeisk historie å hente her. Xiamen var faktisk byen der Marco Polo tok farvel med Kina og begynte hjemreisen til Venezia. Men la nå historie være historie. La nå Yan ha rett. Hva har Xiamen ellers å by på?
– Sjømat, svarer han.Det tar deg ikke lang tid i byen for å forstå hva han mener. I akvarier, bassenger og bøtter i og utenfor en diger stim av restauranter finner man et utvalg delikatesser som vanskelig kan overgås. Skjell så store som tallerkener. Store langustiner, et slags krepsdyr. Fisk i alle former og farger – blant dem eksentrisiteter som muréne og papegøyefisk. Pek på råvaren du vil ha, og den serveres slik du vil ha den. Mellom måltidene har byen utallige tehus å by på. Spesialiteten her er såkalt «kung fu-te», som serveres i bittesmå kopper. Denne teen skal drikkes for smaksopplevelsens skyld, ikke for at du skal bli utørst. Seremonien rundt tedrikkingen er en viktig del av kinesisk kultur, og er absolutt noe å få med seg.
Tempelby
For kineserne er Xiamen best kjent som en «hageby» på grunn av sine store parker. Byen er dessuten berømt for å være et sted med gode strender, et behagelig klima og deilig mat. I tillegg huser byen et av landets mest kjente buddhisttempler – Nanputuo.
– Stadig flere kommer hit for å be, sier Yan, mens vi går gjennom røkelsen som ligger svøpt over det store tempelområdet. Han fortsetter:– Det er nok naturlig at religionen er mer populær nå. Tidligere hadde man Mao å tro på. I dag må folk ha noe annet. Buddhismen står sterkere her i Xiamen enn mange andre steder i Kina. Byen er pepret med templer av ulike størrelser – noen av dem er nesten umulige å se fordi de står inneklemt mellom boligblokkene. Om religionen og templene skal føre folk på den «rette vei», kan Xiamen også by på oppfordringer av en helt annen – og langt mindre spirituell – art.
Langs stranden på sørøstenden av øya som utgjør Xiamen, er det nemlig satt opp noen enorme kinesiske tegn. «Ett land, to systemer», står det skrevet på skiltet, som er vendt ut mot sjøen. De knallrøde tegnene er så store at de kan sees på mils avstand. Og det er nettopp poenget. På den andre siden av sundet – fullt synlig fra Xiamen – ligger nemlig en øy som tilhører Taiwan. Den mest betente tornen i Kinas politiske pote, en evig påminnelse om Kinas nyere historie.
– Jeg tror ikke vi blir gjenforent med Taiwan med det første, sukker Yan.
– Men jeg håper det skjer i min levetid, fortsetter han, og skuler ut mot havet.
Ingen historie, du liksom...