Damaskus skal være verdens eldste by. Men om andre byer kan være eldre, er det få som kan utkonkurrere Damaskus når det kommer til skjønnhet, varme og gjestfrihet. Ifølge legenden skal profeten Muhammed ha nektet å dra inn til byen på sin vei til Mekka. Han stoppet lenge for å beundre Damaskus fra fjellsiden, og forklarte resten av reisefølget at grunnen til at han ikke ville dra inn i byen var at han bare ville tre inn i paradis en gang, og at han ville vente til han døde. Ikke nå.
Alle reiser starter ett sted. I Damaskus kan den starte mange steder; i støvete palasser, støyende tehus, trange gater eller velduftende basarer.
Men aller helst bør en førstegangsreisende la byens rolige puls lede føttene til Umayyad-moskeen. Her skyller vennligheten og tidløsheten over deg som et mykt kjærtegn. Det er som om den vakre bygningen rommer et lite univers av harmoni, langt borte fra hverdagens bekymringer og kav.
I et hjørne av det store bønnerommet ligger en mann og sover tungt. Han snorker med åpen munn.
To små jenter hyler frydefullt og løper på ustø bein over teppet.
En gammel mann roper høyt inn i en mobiltelefon. Allah har tydeligvis ikke noe imot moderne kommunikasjonsmidler.
Ute på den åpne plassen, i skyggen for den sterke ettermiddagsola, sitter flere kvinner sammen og nyter medbrakt niste. Praten flyter livlig og lavmælt.
PILGRIMER
valfarter hit. De kommer fra hele verden for å falle i dyp bønn foran kapellet hvor hodet til Johannes Døperen skal ligge. Hår og skinn skal fremdeles være intakt.
Fra et annet rom strømmer hulk ut gjennom åpne vinduer. Svartkledde kvinner kjemper om å få ta på sølvveggene som er reist rundt hodet til martyren Al-Hussein, barnebarnet til profeten Muhammed. De gråter høylytt. Flere blir så beveget at de må støttes av sterke hender for å ikke falle. Tårer renner mens de mumler sine bønner. Om og om igjen.
Ikke alle er grepet av stundens alvor. Noen unge jenter videofilmer sine mødre og bestemødre. Det viktige besøket skal dokumenteres.
Kvinner står nærmest helligdommen. Hendene stryker over sølvvegger og glass før fingrene føres over ansiktet. Den bølgende flokken av svartkledde deles plutselig på midten. En gammel kvinne, som henger fremover i rullestolen mens hun strekker høyrehånden skjelvende foran seg, slippes frem slik at hun kan ta på blokkene som omkranser martyrens hode.
Tilbaketrukket mot veggen står mennene. Mange holder hendene foran ansiktene. En kraftig stemme fyller rommet med sang. Flere slutter seg til i refrenget. Mennene synger til martyrens ære. Lommetørklær presses mot lukkede øyne.
HISTORIEN
har ikke bare vært snill mot moskeen. Den største severdigheten i den gamle bydelen er blitt påført store skader opp gjennom tidene. Men jordskjelv, branner og voldsomme angrep fra fiendehærer har ikke klart å legge ett av de helligste stedene i islamsk historie i grus. Umayyad er mer levende enn noensinne. Stedet hvor moskeen ligger, i enden av den 500 meter lange basargaten al Hamidiyah, har vært et historisk og religiøst senter så lenge byen har eksistert. Her har ulike religioner levd side om side; romerne bygde et stort tempel til ære for gudene Jupiter og Venus, kristne reiste en kirke dedikert til Johannes Døperen. Muslimer og kristne delte lenge felles gårdsrom mellom sine gudshus. Helt til kalifen ga de kristne et tilbud de ikke kunne si nei til: De fikk lov til å beholde fire kirker mot å gi fra seg Johannes-basilikaen.
Ikke mye minner om en dramatisk fortid når muslimer strømmer inn gjennom den store porten til fredagsbønn. De kommer for å bøye seg mot Mekka, men også for å treffe familie og venner, for å spise sammen eller spille fotball på den store, åpne plassen. Kvinnene sitter ofte sammen i lavmælt samtale, mens mennene rusler sammen arm i arm.
Man trenger ikke være troende for å kunne kalle moskeen for en oase av skjønnhet og fred. Her kan turisten finne hvile for kropp og sjel. Når kveldssola daler ned den vakre minareten der Jesus skal komme på dommens dag, kan man undres om ikke myten er sann: Damaskus er paradis.
DERFOR
må byen utforskes. I trange gater som snor seg i et nettverk som er så uoversiktlig at det ikke kan presses inn i et kart. Men hvem trenger vel et kart her? La føttene vise vei på oppdagelsesreise: Inn i basarer hvor selgerne gjennom generasjoner har utviklet en overtalelseskunst som kan få den gjerrigste til å strø om seg med pengesedler, til restauranter som frister med dampende lam og kylling, forbi en mann som selger te fra en stor beholder på ryggen og som sjonglerer med koppene for å tiltrekke seg kunder, inn i ærverdige badehus hvor menn med håndkle rundt livet sitter tett i den varme dampen.
– Skal vi drikke øl?
Spørsmålet kommer på norsk fra den eldre mannen bak butikkdisken. Han smiler oppmuntrende og slår ut med hendene som for å vise fram hele varebeholdningen. I hyllene ligger ting og tang.
– Skal vi drikke øl? Full?
Smilet forlater ikke ansiktet. Han har vært selger hele livet. Han vet at vennligheten er veien til kundens lommebok. Før serverte han øl til kundene som ville prute på prisen. –¿Full, sier han på norsk og trekker på skuldrene. Flere ganger tok handelen så lang tid at kundene ble så fulle at de ikke husket prisen de var blitt enig om. Nå serverer han bare én flaske øl. Vokabularet tyder på at flere tørste kunder har vært norske.
– Syria rommer en skattkiste av historie og kultur. Vi er fredelige mennesker. Men jeg hatet president Bush, som sa at vi tilhørte Ondskapens akse. Dere som bor i Vesten har så lett for å tenke at alle arabere er onde, at vi er terrorister. Har du noen gang hørt om en turist som er blitt angrepet i Syria? Er nordmenn blitt skadet i terrorhandlinger?
Turistene har oppdaget den syriske hovedstadens mystikk. Besøket gikk opp med hele 15 prosent i 2008.
RING-RING!
Mobiltelefon durer. Abu Shady stirrer irritert på displayet før han trykker telefonen til øret og grynter hallo. Alle i kafeen blir stille. 60 hoder snur seg mot mannen som troner i den høye stolen. De som sitter nærmest kan høre en høy kvinnestemme. Han mumler utålmodig, og avslutter samtalen med et kort «ja, ja, ja».
– Min kone, forklarer han, – med beskjed om å kjøpe søtsaker med hjem.
Kveldsmørket har lagt seg over Damaskus. I skyggen av den østre veggen til Umayyad-moskeen har Shady fanget gjestene på kafé An-Nafura i sin magiske verden. Hver eneste kveld kommer han for å fortelle gamle historier, legender og eventyr på arabisk. Han er landets siste hakawati. Fra sin håndskrevne bok leser han med stor innlevelse. Setninger kuttes opp av hissige svinger med sverdet, før han smeller det med et brak i kopperbordet foran seg. Han gir historien dramaturgisk kraft med å bryte den opp med vitser, kommentarer og små samtaler med publikum. På hodet svaier en rød fez.
– Oahh! Aahh!.
Publikum lar seg bevege. De roper oppmuntrende. Applausen smeller i veggene. Glass med rykende te løftes i begeistring. Røyken fra vannpipene henger søt og tung over bordene.
Mobiltelefonen ringer igjen. Shady gir telefonen til en av tilhørerne og ber ham passe på den.
– Fortellertradisjonen vil gå i graven med meg, sier Abu Shady.
– Ingen har tid til å lytte til historier lenger. Alle bare haster gjennom livet.
Historiefortellerne var et vanlig syn i gatebildet i Midtøsten fra 1200-tallet. Senere flyttet de inn i kaféhusene med sine håndskrevne eventyr om islamske helter.
– Så kom radioen, senere fjernsynet. Ingen ville lenger lytte til en hakawati. Vi var fortidens stemme.
Shady holder ut, selv om han merker alderen tynge. Han føler seg forpliktet til å bringe historiene videre.
– Men de vil nok dø med meg.
Kroppen er gammel, men kvelden er ung. Han har flere historier å fortelle.
Kanskje vil neste eventyr handle om paradiset Damaskus?