Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!
Men det var da vi tok en avstikker utenom løypa vi opplevde skieventyret.
Litt andpustent småstrever vi oss oppover bakkene fra Fagerlia i retning Finnkoia. Det er ti minusgrader og tre-fire kilometer opp til turmålet.
Her er det altså Petter Northug, Eldar Rønning og Marthe Kristoffersen har lagt grunnlaget for OL - deltagelsen, tenker vi.
Slik det også var for Tor Arne Hetland. Og Frode Estil. Og ei endeløs rekke flere som har skrevet navnet sitt tydelig i norsk langrennshistorie. Og ikke å forglemme Magnar Lundemo, spesielt ikke han.
Som en magnet trekker Meråker skiungdom til seg.
Tur til Finnkoia
Vi møter en eneste mann i løypa – han som lager den. Morten Bjørnås er utrettelig i å kjøre prepareringsmaskina mellom skisentrene i Fagerlia og Grova. Maskina er så bred at vi må ut i løssnøen for å passere. Bjørnås setter sin ære i at langrennsløperne skal ha fine forhold.
Nå er det vi som nyter godt av dette. Løypa er ledig. Vi behøver ikke være redde for at Petter skal komme susende. Han er snart på plass i Vancouver. Det er vår tur nå. På fjellski, og med tørka renskjøtt, kaffe, te, lefse og brødskive i sekken har vi snøen og fjellet for oss selv.
I de bratteste kneikene må vi gå fiskeben – de eneste fiskebenene vi synes godt om. Dette er ingen trasé for de minste barneføttene. Men fordelen er at en kommer raskt på snaufjellet.
Finnkoia – er et «vindskydd» etter svensk modell som er mye brukt av turfolket i Meråker og av utenbygds som kjenner til dette flotte området. Stigningen fra parkeringen er ca. 300 meter. Nå er vi på knapt 700 meter.
I trimboka finner vi ikke navnet til Petter Northug. Han har nok hastet forbi. Men koia er mye brukt. Flere hundre skiløpere fra bygda og hyttefeltet i Fagerlia har vært innom.
Kaffekopp hos milsluker
Før vi dro ut på tur, tok vi en kaffekopp hjemme hos en av de store milslukerne i Meråker. Ikke en som har tatt gullmedaljer. Men en som aldri har hatt konkurranseski på bena. En seig kar som helst bruker fjellski og feller.
Vi snakker om tidligere maskinkjører og lastebilsjåfør Magnar Nordbotn – snart 68 år. Siste sesong gikk han 83 ganger på Mannfjellet (1043 moh), og han har 165 registreringer på topper over 1000 meter
Magnar Nordbotn har vært turmann "all dag". Men han gjør ikke så mye vesen av seg.
-Æ fær alein. Sjer æ folk, tar æ en omkrok, smiler han.
Glemt Helge Ingstad?
Fra Finnkoia svinger vi opp mot fjellet – i retning Austre Blåstøten. Leker litt oppunder en hengende skavl. Slapper av på det varme rensskinnet. Gleder oss over at været letner enda mer. Sola bryter til og med gjennom. På det bærende underlaget ligger fem centimeter puddersnø. Drømmeforhold. Herligere til og med enn påska. Bedre enn sommer.
Akkurat der og da skjønner vi lite av planene i Meråker om å lage en skitunnel. Skal Petter Northug bli nødt til å hive tungt etter pusten i en tunnel, i stedet for å stå her og forsyne seg av luft og inntrykk fra fjellene og dalene. Er det noen som har glemt at det var her i Meråker Helge Ingstad ble født?
Handler om skirenning
For oss handler det om den gammeldagse skirenninga. Den som har flere hundreårig tradisjon i Norge og som aldri går av moten. Det ypperste av skiopplevelse. Ingen portstolpe, ingen klokke, ikke et preparert spor som legger begrensninger. Dette handler om å svette i motbakkene, men uten blodsmak. Gleden av å nå et mål eller en topp. Det handler om friheten til å lage de første sporene i den urørte snøen. Følelsen av å være først akkurat her. Mjukt og nesten lydløst i løpet av et sekund gjøre et veivalg rundt ei busk, over en haug og ned ei dolp. Kjenne den barnlige gleden av å sette utfor den bratte lia i fri flyt. Om det skulle skje et fall så vil vi likevel bli tatt godt i mot i den løse snøen.
Det ble ikke noe fall...