I flere år har jeg fulgt med fjellrevarbeidet i Sverige og Norge. Jeg har besøkt fjellrevhi ei sommernatt i Helagsfjella øst for Røros, jeg har fått omvisning på avlstasjonen på Sæterfjellet i Oppdal, jeg har vært med på utsetting av fjellrever på Dovre. Og nå altså i Sylan.
Å få se dyrene leke seg fornøyd var septembers store høydepunkt for meg.
Tatt i betraktning at fjellreven nesten var utryddet, er det utrolig artig å se det som nå skjer. Til vinteren kan du som skiturist både på Dovre, Knutshø og Sylan ha håp om å støte på den hvite reven - hvis du har øynene med deg. Ja, andre fjell også for den saks skyld. Dette er litt av en fjellvandrer,nemlig. Plutselig kan den være i et helt annet område.
For å få bilder av fjellrev i Sylan, gjorde fotograf Nils H. Toldnes en skikkelig jobb. Revene blir jo puttet inn i det kunstige hiet rett fra buret de blir fraktet i. Vi måtte vente til de hadde akklimatisert seg inne i hiet, og igjen viste seg ute, før det ga seg en mulighet til å fotografere.
Det gikk snøbyger og det var stri vind ved foten av Sylan forrige torsdag. Men Nils hadde med et lite telt som vi slo opp. Det var genialt - for ikke å si helt nødvendig.
Det hadde to funksjoner: 1. Kamuflasje. 2. Og det gjorde det mulig for oss å vente på fjellreven uten å fryse fordervet. Vi var nemlig både bløte og gjennomfrosne etter hvert.
Vi holdt vakt ved gluggen i teltet etter tur, og fikk omsider lønn for strevet.
To av fjellrevene kom ut etter mindre enn en time. De snuste og undersøkte terrenget. Og de var veldig nysgjerrige på 50-60 reinsdyr som beitet i nærheten.
Jeg skal i hvert fall si brødskivene skvatt i teltet da Nils fikk beskjed om at en fjellrev var ute av hiet. Og kameraet hans knitret som en mitraljøse da han fikk den i linsa.
Tror ikke det var bare kulden som gjorde at han skalv etterpå.
Forskerne og de andre som var med på å bære fjellrevene innover til Sylan var gått ned fra fjellet da dette skjedde - det var bare oss alene på den store vidda sammen med fjellrevene. Det gjorde opplevelsen til noe ekstra. Vi følte at det var gull det vi opplevde, og det var gull det Nils fikk på minnekortet.
Og vi var alene om det.
Vi var de første som fikk se fjellrevenes lekne sprang i Sylan. Den naturopplevelsen unner vi så mange som mulig.