De fire norske damene, mellom 58 og 68 år, hadde aldri truffet hverandre tidligere. Eldbjørg Eilertsen bor i Trondheim, Solveig Waaler i Stjørdal, Johanne Karlsen ved Risør og Vigdis Jonsdatter i Ski. Alle fire hadde tidligere vært i Afrika, to av dem sågar i Botswana; Karlsen på en tilsvarende tur og Waaler i en toårsperiode (1989/91) som Røde Kors-arbeider.
Nå var det en tur med Jomfrureiser som teknisk arrangør og med Henriette Paus Grova som ildsjel, reisevert og innholdsleverandør.
- Å være en del av en så liten gruppe hvor ingen kjente hverandre, var en spesiell inngang til turen, medgir de to trønderske kvinnene i reisefølget, men legger til:
- Alle av oss er reisevante, alle hadde tidligere vært i Afrika, og det var lett å finne tonen.
Motivasjonen for å reise på dette spesielle opplegget hadde de felles. Paus Grova jobber med støtte blant annet fra Norad for å utvikle et lite turismeprosjekt i landsbyen Rakops, et prosjekt som tar sikte på å gi kvinner et yrke, en inntekt.
- Mine to år i Botswana med Røde Kors ga meg så mye og stor lyst til reise tilbake, forteller Solveig Waaler.
- Jeg fikk lyst til å oppleve dette landet først og fremst takket være Alexander McCall Smiths bøker om Mma Ramotswe og krimserien på NRK, «Damenes detektivbyrå nummer 1», som henter handlingen sin fra Botswana, supplerer Eldbjørg Eilertsen.
Tre hovedtema
Turen både til og fra det sørafrikanske landet gikk greit. Litt spenning fikk forresten reisefølget på returen. Den spenningen var det asken fra Eyjafjallajøkull som sørget for¿
I Botswana besøkte den lille norske kvinnegruppen flere steder i løpet av de ti dagene i landet. Turen hadde tre hovedpunkter: Hovedstaden Gaborone med historie og kultur, Kvinner møter kvinner i Rakops og dyr og naturopplevelser i Okavango-deltaet og Chobe nasjonalpark.
- Under hele oppholdet bodde vi helt greit. På overnattingsstedene var det rent og pent, selv om det slett ikke var noen luksustur vi var ute på. I Rakops, hvor vi tilbrakte tre dager sammen med en lokal kvinnegruppe, bodde vi for eksempel i hver vår lille hytte, som var tilknyttet en lodge/motell.
Kvinner møter kvinner
På mange måter var det dagene i Rakops som ble de mest minneverdige, takket være møtene med kvinnene som nå med norsk hjelp skal forsøke å skape seg et levebrød innenfor turisme.
Obligatorisk møte med høvdingen i landsbyen var først på programmet. Videre en rusletur i landsbyen hvor de norske kvinnene blant annet fikk se det lokale samlingssenteret, «kgotlaen». Det fungerer både som rettsbygning og administrasjonssenter.
- Det var interessant å oppleve litt om hvordan botswanske kvinners hverdag er. Vi fikk også forsøke oss på noen av deres hverdagssysler; stampe korn, bære ved på hodet osv. Vi møtte mange flotte og stolte kvinner, i alle aldere.
- Blant dem en sprek bestemor som kom ridende med sitt tre måneder lille barnebarn i fatle på ryggen. Virkelig et flott syn.
- Vi hadde også en afrikansk aften rundt bålet hjemme hos en yngre kvinne. Her delte vi historier, historier som er muntlig overført fra eldre til yngre i alle år. Kvinnegruppen sto for catering og alle aktivitetene under oppholdet.
- Forhåpentligvis vil stadig flere få øynene opp for alt det fine Botswana har å by på for oss turister og også finne veien til Rakops og dermed være med på å støtte kvinneprosjektet.
Bygd med kvegpenger
Botswana ble egen republikk i 1966. I motsetning til mange andre afrikanske land var ikke den første valgte presidenten korrupt. Da man en tid etter den ublodige frigjøringen fant store diamantforekomster, ble den nye rikdommen brukt til å bygge opp infrastrukturen i landet
Det er ikke godt å vite hvordan utviklingen hadde blitt om Botswanas diamantrikdom var kjent før frigjøringen.
Like fullt, landet – like stort som Frankrike, men med bare knapt to millioner innbyggere – hadde ikke midler til å bygge sitt eget universitet.
- Dermed ble bevegelsen «one man – one beast» etablert. Gjennom en gedigen dugnad hvor blant annet hver familie ble oppfordret til å gi et kveg, ble det samlet inn nok penger til at man kunne grunnlegge det første egne universitet i Botswana. På den måten har alle bidratt til kommende generasjoners utdannelse og har dermed et stolt eierforhold til universitetet, mener Solveig Waaler.
Universitetet, i Gaborone, ble åpnet i 1982, og det siste tilskuddet var et stort nytt bibliotek og medisinsk fakultet som åpnet høsten 2009. I en ny bydel i hovedstaden er man nå i ferd med å reise en skulpturpark som forteller landets historie, og den besøkte naturligvis de norske kvinnene som en del av det kulturelle påfyllet på reisen.
Innlands-stat
Botswana mangler havkontakt og ligger på mellom 900 og 1200 meter over havet. Det gjør at luftfuktigheten er lav.
Man opplever et behagelig klima selv om det er temmelig varmt.
- Vi reiste for eksempel fra Gaborone til Serowe med en lokalbuss. Der var det skikkelig trangt om plassen, ikke bare av folk, men også en god del varer som lokalbefolkningen brakte med seg. Med over 30 plussgrader var det temmelig hett, og vi kom tett på både kjente og ukjente.
- På bussholdeplassen i Gaborone vrimlet det av mennesker som ville selge alt du kan tenkes å ha behov for på en lengre tur; vann, frukt, sukkertøy, hatter og sandaler. Bussturen tok fire timer, og nye bekjentskaper ble stiftet.
Verdens største
Naturopplevelser fikk de norske kvinnene både med Viktoriafallene, den 168 meter høye og 1,6 kilometer brede fossen hvor Livingstone fortsatt står på sin sokkel, og Okavango, verdens største innlandsdelta med vannliljer så langt øyet kunne se. I tillegg ville dyr både til vanns og på land.
- Vi lå ei natt i byen Maun, ved inngangen til deltaet. Inne i selve deltaet overnattet vi to døgn i telt. Vi ble fraktet ut i kanoer laget av uthulte trestammer, forteller Eldbjørg Eilertsen.
Fortsatt kontakt?
Etter en to ukers tur, fire kvinner tett på hverandre og med mange spesielle og felles opplevelser; hva med ytterligere kontakt?
- Vi har hatt brevkontakt og utvekslet bilder. Vi to trøndere har også møtt hverandre til lunsj. Vi hadde det veldig hyggelig sammen, men er for forskjellige til at det vil være aktuelt med å stifte en «reiseklubb», smiler Eldbjørg Eilertsen og Solveig Waaler.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her