Bli fan av Reise-Adressa på Facebook her!
Det er også et museum som har annerledeshet som en viktig rotstokk.
Den første innskytelsen er at museet i Bispegata er et museum bare for hørselshemmede og deres nærmeste. Så feil kan man ta.
- Naturligvis ligger historien der, døvehistorien. Vi holder tross alt til i lokalene til Norges første døveskole. Vi har bygget museet rundt en utstilling som viser mange aspekter ved de døves situasjon i det norske samfunnet det siste knappe hundreåret. Men museet er aller mest et sted som setter søkelys på det å være annerledes. Vi pirker litt borti den gjengse oppfatningen av normalitet, sier faglig ansvarlig Hanna Mellemsether.
Sjelden vare
Døvemuseer er altså ingen dusinvare. I hele Europa kjenner Mellemsether bare til ett i Finland og ett under oppføring i Irland. Vårt nasjonale døvemuseum ble innviet for bare 11 måneder siden. Initiativene kom i første rekke fra tidligere elever på den gamle døveskolen. Da skolen i starten på 1990-tallet flyttet til Heimdal, ble det et behov for å ta vare på ting fra gammelskolen. I 2002 overtok Trøndelag Folkemuseum ansvaret for utviklingen, og i mars i fjor var det klart for åpning av Norges første døvemuseum.
«En berikelse»
«Museet er en berikelse for hele byen – og for våre besøkende», sa ordfører Rita Ottervik under åpningsseremonien. Hvorfor, Hanna Mellemsether?
- For å svare på det vil jeg først gå tilbake til annerledeshet. Museet er viktig for å gi de besøkende grunn til ettertanke rundt problematikken «hvor stor grad av annerledeshet klarer vi å tolerere»? Så skal vi innrømme at vi ennå ikke har klart å vise frem denne problemstillingen tydelig nok.
Mer lik «oss»?
- Utstillingen av tekniske hjelpemidler er ikke bare en samling av teknikk. Vi ønsker mer at folk for eksempel skal tenke rundt hva som skjer med en hørselshemmet som får hjelp av et høreapparat, fra døv til tunghørt. Det endrer oppfatningen av seg selv. Det at man blir mer lik oss, mer «normal», gjør også integreringen i samfunnet enklere, sier Mellemsether.
Og da er vi over på den andre røde tråden i museet; kommunikasjon via tegnspråk. Døvefamilien i Norge er ikke større enn 4000 – 5000. Tegnspråkmiljøet er selvsagt mye større. Og så skal vi huske at døvehistorien er en internasjonal historie med tegnspråk som også har en felles historie.
- Med internett har døve utviklet et sterkt globalt fellesskap, understreker Mellemsether og håper at det etter hvert også kan speiles i museumsbesøket, når hørselshemmede er på trondheimsbesøk. Og når det gjelde tegnspråket:
- Så er ikke det bare et offisielt godkjent norsk språk for hørselshemmede; det er et språk også for hørende, sier Annbjørg Nordbø, døv ingeniørstudent på HiST, på fritiden omviser på museet.
- I museet ønsker vi å utfordre de hørende til å kommunisere uten bruk av stemmen. Det gjør vi lekaktig og artig. Vi ønsker jo ikke at våre besøkende skal gå herfra med hovedinntrykket at «huff, nei, dette var triste greier». Vi vil at folk skal gå herfra med et smil rundt munnen, supplerer Mellemsether.
Snakking forbudt
Det tror jeg de klarer. Sammen med Annbjørg og Marie Jakobsen, utdannet tegnspråktolk og leder for formidlingen ved museet, fikk hun i alle fall meg både til å tenke og å smile.
I X-rommet får vi øreklokker på. Det er ikke lov å snakke, verken tegnspråk eller vanlig norsk. Hørende og døve skal stille likt. Vi får noen smakebiter både fra det offisielle tegnspråket og noen uoffisielle gester som like fullt gjør kommunikasjonen mellom døve og hørende lettere. Vi får innblikk i hvor viktig kroppsspråk og mimikk er når man ikke verbalt kan kommunisere, og – ikke minst – vi får ta del i små rollespillsekvenser. Vi hørende blir utfordret til å kommunisere uten bruk av stemmen. Det er både lett og interessant å la seg rive med her, på det som forhåpentligvis kan bli en stadig mer besøkt møteplass for døve og hørende.