I flere år satt Svein Wilhelmsen bak en kontorpult og forvaltet pengene til landets rikeste. Han snakket om «privatiseringsspørsmål» og «langsiktig investering». Langt bak i hodet surret en tanke: Å selge seg ut av finanseventyret. Han hadde åpnet en safaricamp i Kenya, turistene strømmet til. Nå ville han etablere seg på Svalbard – klodens aller siste utpost. Han hadde kjøpt det gamle motellet i Longyearbyen og var på jakt etter en snekker og hundeeier.
Mannen fant han i Karasjok, en tømrer og hundekjører som tenkte at sier jeg nei, kommer jeg til å angre.
Plankehaug
En oktoberdag i 1998 står Terje Aunevik utenfor det nedslitte motellet. Hundene hans, 30 stykker, er innlosjert i en nedlagt gruve inne i Longyearbyen. Han har bare en motorsag og et enkelt mandat: Bygg et hotell. Han reiser til Barentsburg i en liten gummibåt og spør gruvesjefen om de har noe plank til overs, noe gammelt og slitt. De sender en stor haug med små plankebiter dekket med kullstøv.
I dag driver Svein Wilhelmsen og selskapet Basecamp Explorer seks økoturismeleirer verden over. De har etablert seg i Kenya, på Svalbard, i India og snart på en fjellgård i Pyreneene. Campen i Masai Mara i Kenya har allerede fått en prestisjetung, internasjonal pris for verdens beste økohotell. Målet er å gi turister ekte villmarksopplevelser – for å redde miljøet og lokalbefolkningen.
Hundeturer
Månen kaster et skarpt lys innover Bolterdalen. Vi har tatt på oss to lag med ull og store, klumpete sko. Wilhelmsen har tent fakler, i mørket et sted står Moses, Bush og 80 andre alaskan huskyer. Hundene fra Finnmark har økt i tallet. Vi hører bare knitringen i snøen når vi går. Vi skimter noen seler som henger til tørk. Wilhelmsen åpner en dør med skyteskår og viser vei inn i den gamle fangsthytta.
– Vi vil gi folk en ekte opplevelse av lokal natur og kultur, fastslår Wilhelmsen før vi får satt oss på trebenkene.
Han serverer konjakk og sjokoladekake, kaffe eller te, spør om det er varmt nok, om det er noe mer vi trenger. Vi har kjørt fra hotellet inne i Longyearbyen til tømmergammen og fangsthytta han har fått bygget for turistene.
Fangstmanntradisjon
– Byggingen av hotellet er den galeste delen av denne historien. Terje var den eneste jeg kjente med trekkhunder, men han hadde det vi trengte. Målet er å gi folk en opplevelse av fangstmanntradisjonen. Å være fangstmann må være den mest miljøvennlige måten å leve på. Alt bygger på gjenbruk av gamle materialer, sier han.
Wilhelmsen har rutete skjorte, håret ligger pent dandert mot venstre. Aller helst vil han snakke om hundene. Om turen helt nord på Spitsbergen med 50 av trekkhundene og nettene i telt. Uropplevelse, kaller han det. Kvelden i forveien har han regnet på hvor mange ganger hundene gikk rundt jorda i fjor.
– To ganger!
Båten i isen
Da Wilhelmsen bestemte seg for Svalbard, hadde han fangstmennene og polfarerne i hodet. Det var sånn de fikk ideen til båten. De tenkte på Fridtjof ¿ Nansen og ferden over polhavet og fikk en idé om å få seilt en båt oppover, fryse den inn i isen og invitere turister om bord. Skonnerten «Noorderlicht» ligger nå i Tempelfjorden, noen timers scootertur fra Longyearbyen.
– Dette er med på å gi folk nye dimensjoner. Disse oppdagerne har noe å fortelle oss. Jeg ser på dem som kontraster til våre liv, et slags speil det ikke er dumt å kikke i noen ganger, sier Wilhelmsen.
De viktige historiene
Interessen for grønne turer har økt veldig de siste årene, mener han. Folk spør og graver. De er bekymret for isbjørnene og breene som smelter. Kunnskapsnivået er mye høyere enn for bare to år siden.
– Vi trenger historier. Holdningen, innstillingen og nysgjerrigheten til folk som kommer hit, er viktig. De skal ha lyst til å utfordre seg selv noe. Kunnskap er viktig for å bevare den verden vi lever i. Det kan bidra til å åpne blikket til folk.
Snart åpner Wilhelmsen en ny camp i Pyreneene – en smeltedigel for europeisk historie og en underfortalt historie, mener han.
– Jeg er ikke interessert i å finne den ytterste nøgne ø. Jeg vil finne ut hvor vi kom fra.
Isbjørnspor
– Syv bjørner!
Wilhelmsen peker på tavlen på veggen. Det er dagen derpå, og han har guidet oss med scooter ut i Tempelfjorden, forbi den gamle fangststasjonen Villa Fredheim, over det spesielle Tempelfjellet og langs Von Postbreen til hotellbåten som har ligget innefrosset i isen siden juletider. Utenfor er det ferske isbjørnspor. Ekteparet Maikee og Ted dekker opp med nybakte rundstykker, suppe og eplekake. Guiden vår, Erik Rodesjö, har vrengt av seg scooterdressen. Han har speidet etter isbjørn, ramset opp fuglearter og vist oss bretyper vi ikke ante eksisterte. De snakker om isbjørnen de så rett utenfor rekka. Været var fantastisk, alt stemte.
– Svalbard er et eventyrland. Jeg har fundert mye på det, men det er det det er. Lyset, fjellet, villmarken. Det er ikke noe E6 bak neste fjell, sier Erik.
En gjeng franske turister ramler ned i båten. Det går ikke én dag uten besøk. Å lokke enda flere turister ut i den sårbare Svalbardnaturen kan forsvares, mener Wilhelmsen.
– Man skal ikke slutte å reise, det handler om hvordan du reiser, sier han.
– Hva blir det neste?
– Latin-Amerika.Når Wilhelmsen snakker om livet som pengeforvalter, om den gang han som nyutdannet økonom var med å starte Industrifinans og passet på pengene til landets rikeste, snakker han om sitt «forrige liv». Året etter at hotellet åpnet på Svalbard, solgte han seg ut av Industrifinans og satt igjen med 50 millioner kroner.
– Jeg fikk nok etter 16 år. Jeg var ikke moden for dette da jeg var nyutdannet. Jeg hadde heller ikke økonomiske muligheter. Jeg hadde behov for en økonomisk karrière.
– Det hjelper å ha rike venner nå?
– Veldig mange vil bidra. Det hjelper å ha noen økonomer med. Vi trenger noen smågærne folk, men vi må også ha økonomer som kan regne. God business er essensielt. Jeg har ikke søkt statlige midler. Privatpersoner med hjerte og midler er lettere.
I snart ti år har det bodd gjester på Fangstmannshotellet. Bare fem måneder etter at Terje Aunevik fikk plankene fra Barentsburg, sto hotellet klart til å ta imot en gjeng med tyske bilselgere. Han måtte jobbe døgnet rundt i et halvt år for å klare det. Det første han gjorde, var å hive ut alle tv-apparatene han fant. Skrot, tenkte han om plankene han fikk av russerne, men lempet dem inn før noen oppdaget det. Bitene ble til senger og bord. Taket fant han på fyllingen til Store Norske, gulvet bygget han av en gammel mølle fra Trøndelag og resepsjonen er ei gammel sildekai fra Vesterålen.
Fra Svalbard vil Wilhelmsen at turistene skal reise hjem igjen noen hakk klokere. De skal vite mer om miljøproblematikk og klimaendringer enn da de dro. Han ønsker å sende overskuddet herfra direkte til de andre prosjektene. Midler ble for eksempel overført til Kenya da urolighetene startet og turistene forsvant. De har engasjert seg i treplanting, skolegang og aidsprosjekter. Partnerskap med lokalbefolkningen, kaller han det. Det kan veie opp for CO2-utslippene gjestene på Svalbard forårsaker, mener han.
– Hva har du lært av masaiene?
– Å leve i nuet. Tilstedeværelsen og entusiasmen.
Han tenker.
– Og respekten for naturen.
Møtet med høvdingen
Wilhelmsen vet når han bestemte seg for å begynne sitt nye liv. Han har reist jorda rundt og tatt initiativ til Menneskerettighetshuset, men møtet med den gamle høvdingen i Masai Mara for snart ti år siden var vendepunktet:
Wilhelmsen sitter ute på savannen ved en enkel teltleir, langs en elv som bukter seg gjennom den kenyanske nasjonalparken. Han hører løvebrølene gjennom nattehimmelen. Den gamle høvdingen på over 80 år og nesten to meter på strømpelesten setter seg ned ved leirbålet. Ole Taek, som masaihøvdingen pussig nok heter, er rødkledd, pyntet med smykker og bærer en høvdingkappe av apeskinn. Wilhelmsen og barndomskameraten Ole Bernt Frøshaug får hele livshistorien hans. Høvdingsønnen oversetter, de lytter.
– Vi trenger hjelp. Vi føler oss som statister, sier høvdingen. Turiststrømmen øker, men høvdingen ser bare penger som forsvinner ut av landsbyen.
Der og da, i skinnet fra bålet på savannen, med en masaihøvding ved sin side, går guttedrømmen til Svein Wilhelmsen i oppfyllelse. Han legger listen høyt. Gjennom turisme vil han redde miljøet – og små, sårbare lokalsamfunn.
