Bli fan av Reise-Adressa på facebook her
Bare legg igjen den blaserte feriesnobben hjemme.
Dersom naturen hadde sin egen skjønnhetskonkurranse, ville Lofoten sannsynligvis ha stukket av med Miss World-tittelen.
Men fagre Lofoten har to litt mindre velkjente tittelutfordrere i sine nordlige naboer; sjarmerende Vesterålen med sine blendende vakre strender, og spennende Senja; villere, røffere og samtidig mer jomfruelig når det gjelder erfaring med trampende turisthorder.
Med bil, uten plan
Det beste med å reise på spontantur i bil utenfor allfarvei er at man finner ferien underveis.
Du finner den både i det storslagne, som da vi oppdaget en paradisisk bukt vi fikk ha helt for oss selv på vestsiden av Andøya, og i det hverdagslige, som da et stopp på en offentlig rasteplass på Senja serverte en utsikt – og et toalett – vi aldri kommer til å glemme.
Før man legger ut på en slik tur er det viktig å glemme igjen en del ting hjemme; for eksempel ambisjoner om shopping, krav om luksushoteller og forventninger om gourmetmat overalt.
Pakk i stedet telt og friluftsutstyr, fiskestang til et hav som koker av fisk, klær til en skiftende lunefull himmel, kamera og en god guidebok.
Vi fløy til Bodø med billigbilletter og leide bil på flyplassen. Derfra begynte vi reisen med å kjøre nordover på E6/81 til fergeleiet på Skutvik.
Ikke lenge etter at vi tok av fra E6 og svingte vestover mot kysten dukket det ruvende nye Hamsun-senteret på Hamarøy opp, en asymmetrisk miniskyskraper i mørkbeiset tre. Noe av New York-arkitekten Steven Holls poeng med bygget er at man skal kunne observere landskapet som inspirerte Hamsuns forfatterskap.
Det manglet ikke på meninger om senteret, med den ublu prislappen på 142 millioner, da det ble åpnet av Kronprinsesse Mette-Marit i fjor sommer. Enten man liker det eller ei, stedet er så spesielt at det kan være verdt et besøk for å gjøre opp sin egen mening.
En uforglemmelig fergereise
I sann spontanferiestil hadde vi ikke sjekket fergetider på forhånd og ble belønnet med timesvis med ventetid i bittelille Skutvik. Men en sjarmerende liten landhandel, vakre svaberg og sommerlige temperaturer ga oss muligheten til en lang pikniklunsj med en litt improvisert meny og god underholdning fra lokalavisen.
Det finnes forøvrig et drøss av lokalaviser langs ruten (Andenes med to og et halvt tusen innbyggere har endatil to) hvor man kan plukke opp nyttig informasjon. For eksempel arrangeres det en hel bråte med små festivaler av ymse slag.
Et tips til spontanturister langs norske landeveier: En god kjølebag er en redning på enhver biltur i Norge. Til tross for mye snakk om kortreist mat og økologisk landbruk må man fortsatt krysse mange «matørkener», der pølse og mikrobølgepizza er eneste alternativer. Så fyll bagen opp med godsaker der du kan, og spar magen og restaurantbudsjettet til verdige kandidater.
Overfarten fra Skutvik til Svolvær i Lofoten er lang og ga oss en første smakebit på hva det nordnorske havet har å by på. Da fergen ble slynget som et stykke drivved fra bølgetopp til bølgetopp, var det fort gjort å skille mellom nordlending og turist.
Førstnevnte satt og strikket, leste eller konverserte lødig, fullstendig upåvirket av de voldsomme bevegelsene. Vi andre presset ansiktet, som hadde fått det karakteristiske grønnlige skjæret, mot ruten og stirret bekymret ut på det skummende havet.
En lokal herremann søkte å berolige oss med at det vi opplevde slett ikke var dårlig vær. Tvert imot.
– I dag er det jo rolig. Du skulle kommet tilbake og tatt den her turen senhøstes, sa han, noe som i øyeblikket virket særdeles lite fristende.
Men alt var glemt da fergen gled inn til første stopp på det vakre lille fiskeværet Skrova (hvor det er mulig å hoppe av og overnatte i rorbuer).
Mens nordlendingene fortsatt satt inne og strikket og leste, sto vi andre måpende på dekk. Da de bratte fjellsidene i Lofoten trådte ut av kveldsdisen var det, for en førstegangsreisende til Nord-Norge, skjellsettende.
Plutselig skjønner du virkelig hvorfor folk krangler så intenst om naturforvaltningen i dette området. Og du skjønner at selv om du har sett det aldri så mange ganger på tv, selv om du har reist verden rundt, har du kanskje aldri sett noe så vakkert som dette.
Andøya-Karribien
Fra Svolvær i Lofoten reiste vi nordover til Vesterålen, vårt egentlige (om enn noe vage) mål for turen.
Vesterålen er et digert område som omfatter flere øyer, der Sortland er det største tettstedet. Vi hadde blinket oss ut den nordvestligste av dem, Andøya.
På vestsiden av øya snor nasjonal turistvei seg langs havet. Dette er en av Nord-Norges mest spektakulære, og øde, kjøreturer. Hver sving bød på en ny naturoverraskelse, gjerne med et innslag av nytt vær, for variasjonens skyld.
Det var rundt en slik sving på denne veien at paradis plutselig åpenbarte seg; en grønn fjellside som munnet ut i en bukt med perfekt kritthvit strand, som klippet ut av en brosjyre fra Karribien.
På den ene siden av bukten strakk en landtunge seg ut i havet og bød på den perfekte teltplass. Lofotens fjell duvet langs horisonten. Etter et forfriskende bad fisket vi vår egen middag med et par kast og grillet den på bålet.
Solen tok etter hvert en kort dukkert i havet før den kom opp igjen.
Et par seler kom svømmende inn for å hilse på. Det var fristende å bare sitte og glo ut mot den gylne sommerhimmelen hele natten – ingen femstjerners luksushotell vil noen gang kunne måle seg med denne overnattingen.
Bleik, men fattet
Over Andøyas perlehvite strender ruver høye fjell med mange flotte turløyper. Øya har dessuten alt fra rakettoppskytningsfelt til steinalderbosetning ved den gamle fiskerlandsbyen Bleik – en liten perle med en fire kilometer lang hvit sandstrand og pub med kopi av frihetsgudinnen på fasaden.
Dessuten hadde landhandelen på Bleik åpnet kafé, bygget og drevet delvis på dugnad, hvor befolkningen i det vesle tettstedet møttes hver dag klokken tolv. Det leste vi oss til i lokalavisen, og stakk innom på en hyggelig kopp kaffe.
Da vi reiste hadde vi endatil fått unna litt shopping; kjempefine hjemmestrikkede selbuvotter, som en dame solgte fra en pappkasse, og en støvete pakke champagneglass til 26 kroner vi fant nederst på en hylle.
Andøyværingene er heller ikke redde for å sikte mot stjernene. Vi dumpet over forberedelsene til det som må være landets minste festival på bittelille Stave, der det knapt kan bo hundre mennesker. Et par driftige naboer holdt på å rigge opp lydanlegg og telt i hagen, der festivalen skulle holdes neste kveld, komplett med flere importerte band.
Oppholdet endte med en hyggelig dag i Andenes, et trivelig tettsted med et særdeles travelt og koselig bakeri, museum og turistinformasjon i havkanten, og ikke minst; Vinmonopol som kunne komplementere glassene kjøpt på Bleik.
Djevelens tanngard
I sommersesongen går det ferge fra Andenes til Gryllefjord på Senja, en fantastisk overfart der man kan se alt fra sjøfugl til hvaler. Eggakanten, der kontinentalsokkelen stuper ned i havdypet, ligger tettere inntil Andøya enn noe annet sted på norskekysten, noe som gjør at hvalen går nært land her.
Nasjonal turistvei forsetter langs vestsiden av Senja, og er en kjøretur gjennom natur som er både vill og voldsom, og nesten uberørt av turisme.
Tilfeldighetene ledet oss til rasteplassen Tungeneset, uten å ane at vi hadde havnet rett i Djevelens tanngard. Rasteplassen, designet av to norske arkitekter, har en lang imponerende rampe i tre ned til Tungenesets værbitte svaberg, hvor man får fjellrekken Okshornan, bedre kjent som Djevelens tanngard, rett i fleisen. Her finnes også en fiks ferdig grillplass for dem med slike tilbøyeligheter.
Vi avsluttet besøket på Senja med å dumpe uforvarende inn i et realityunivers. Vi hadde blinket ut det lille tettstedet Husøy på kartet, lokket av beskrivelsen i NAFs veibok. Ingen av oss hadde sett serien «Da damene dro». Avstikkeren til Husøy tar nesten én time, og er verdt hvert minutt.
Den unike øya ligger inne i en fjord, knyttet til fastlandet med en liten bro. Her bor litt over 200 mennesker tett i tett. Før de fikk veiforbindelse for noen tiår siden var dette stedet timevis, om ikke dagesvis, fra omverdenen. Her er så værhardt at hustakene må barduneres til bakken. På nordspissen er der et friluftsområde med et fyrtårn. Vi satte oss der og funderte en stund på hvordan livet hadde vært på et slikt sted, før bilvei og reality-tv hadde innhentet dem.
Da så vi at havet nedenfor formelig kokte og bruste av fisk. Filosofering har sin tid, men her var det fiskestangen som rådet.
Bli fan av Reise-Adressa på facebook her