De kalles de ukjente skulpturene. Skulpturene dukket opp her og der uten at noen ville vedkjenne seg dem, lagt på et gatehjørne eller i en park. Etter hvert fikk man rede på at kunstneren var en lege som på fritiden sin lagde disse skulpturene og som på sin måte gjorde dem offentlig, rett og slett ved bare å legge dem fra seg i byen.
Amsterdam by samlet dem inn, og gjorde en avtale med legen om å overta dem mot at hans navn aldri skulle offentliggjøres. Fortsatt er han derfor ukjent. Men å lete etter disse kunstverkene er egentlig godt utgangspunkt for å se og bli kjent med Amsterdam. Det gjorde vi og fikk noen fornøyelige timer.
Kart og guide
Det første vi gjorde var å gå ned på turistinformasjonen for å skaffe oss kart og forhåpentligvis en guide som kunne krysse ut hvor vi skulle gå. Guide fant vi, og hun visste om tre av legens skulpturer. Dem krysset hun lett ut på bykartet, og vi gikk av gårde.
Første stopp
skulle bli kirken Oude Kerk på Oudekerksplein. Her skulle vi finne en bronsebyste av en kvinne. Enten det var fordi vi er dårlige til å lese kart eller fordi kartet nok kunne vært bedre – det var uansett kronglete å finne fram. Det ble mye opp og ned gater til vi til slutt stanset en gatefeier og spurte. Han slapp det han hadde i hendene, og fulgte oss like greit til kirken som lå noen hundre meter unna. Alt mens han på godt engelsk fortalte om alt vi så underveis. Hyggelig!
Kirken fra 1300-tallet, og den eldste i byen, holder virkelig til i syndens bule – midt i Red Light District. Det første kunstverket vi ser er skulpturen «Belle» som er reist på en påle foran kirken. Skulpturen forestiller en kvinne og er laget «av respekt for alle prostituerte i verden».
Men vi må se ned på fortauet på Oudekerksplein for å finne kunstverket vi er på jakt etter. Og den symboliserer på samme måte som «Belle» det hundrevis av kvinner i området gjør hver dag her, selger kroppen sin. En hånd, som nok er en mannehånd, tar rundt et kvinnebryst. I nedre hjørnet er det en lås, og så kan man legge den symbolikken i det som man vil.
Når vi går der fra, er det gjennom i et smug mellom kirken og vinduene der de prostituerte står. Kontrasten kan knapt bli mer slående, og for en nordmann svært spesielt.
Opp av gulvet
Vi drar opp kartet for å finne operaen i byen, Muziektheater. Det blir litt på kryss og tvers for å finne, men denne gangen går det lettere. I inngangen til bygget skal vi etter beskrivelsen finne en fiolinist. På utsiden finner vi ingenting og går derfor inn. Og der ser vi denne fiolinisten som kommer opp av gulvet. Skulpturen er kjempediger, og utrolig imponerende. Igjen kan man bli stående og undre seg over hvorfor han kommer slik opp av gulvet.
Så imponerende er dette at vi føler trang til å spørre noen om det er riktig at den er et såkalt ukjent kunstverk, gitt vekk. For heller ikke her står det noen informasjon om hva dette er for noe. Og dame i billettluken bekrefter at den en morgen lå på utsiden av operaen.
– Den har vært her i alle år som jeg har jobbet her, og det blir 18 år det, smiler hun.
Igjen går vi ut i solen. Nå skal vi finne en sagende mann på en gren. En kald vinternatt, 30. januar 1989, dukket denne figuren opp i treet. Vi peiler oss mot et område kalt Leidsebosje, ved Barbizon Centre hotel. Det er et godt stykke å gå fra operahuset, bortimot en time. Men underveis går vi forbi kanaler, parker og ikke minst overdådige Rijksmuseum som er Nederlands fremste museum på eldre kunst. Den preger Stadhouderskade der vi passerer forbi.
Etter å ha spurt oss fram, finner vi en liten park. Og der, der i treet står han. I 20 år har han saget på denne greina han selv står på. Et søk på nett viser at figuren er gjennomfotografert i årenes løp. Han står på treets nederste gren, lett å nå om man vil. Og vi blir stående og undre over om han hadde fått stå i fred i Norge for hærverk.
Flere fra doktoren...
Vår lille kunstnerferd endte her. Men doktoren har laget flere han – for eksempel den løpende mannen uten hode som nå står i Marnix Park. Den ble i sin tid funnet på fortauet på Marnixstraat, lagt inn til veggen til en politistasjon. Nå har den fått langt mer hederlig plass. Mange har stått og sett på figuren og lurt på hvorfor han løper slik – hodeløs. Kanskje for å rekke en av byens mange trikker?
For øvrig:
I det offentlige rom i Amsterdam mangler det ikke på kunst og skulpturer i alle former og farger. Det er bare å vandre rundt og kikke etter dem.
