- Jeg skjønner at de fleste foretrekker ei god, lun stue hjemme. Men for noen kan det være et alternativ å stryke til skogs. Slik er det for meg. Der har jeg bålet, svartkjelen, granbarsenga og stjernehimmelen, smiler Lars Monsen.
Han har tilbrakt mange julaftener alene til skogs. I år blir det sammen med samboer Nina Skramstad og 23 hunder et sted i skogen på Hadeland.
- Første gang jeg feiret julaften til skogs, var for nesten 30 år siden. Jeg var kanskje 17 år. Et par dager før julaften pakket jeg sekken, og på vei ut døra ropte jeg til mor at jeg ble borte i jula, men at jeg kom hjem i god tid før skolen begynte. Til høylytte protester fra mor selvfølgelig. Far brummet bare, flirer den barske villmarkingen.
Lars Monsen slo leir på en kolle i Nordmarka der han så vidt kunne se lyset fra sivilisasjonen.
- Heldigvis var ikke min familie fanatisk når det gjaldt Jesus sin rolle i dette. Han betyr mye for mange, og det er flott for dem det gjelder – men det gjaldt ikke meg.
En protest
Til å begynne med var denne måten å feire jula på, en protest fra den unge Lars Monsen mot alt det kommersielle og det voldsomme forbruket.
- Jeg var fed up av gavekjøpene, alt det perfekte, ryddingen og stresset. Jeg fikk så mange gaver at smilet stivnet. I dag er det enda verre. Ungene bruker bare fem sekunder på en gave før de går til neste. De sier nesten ikke takk.
I Monsens juleselskap i skogen er det gjerne bare én gave, helst noe med lite volum og gjerne noe spiselig eller som kan drikkes.
I fjor feiret samboerparet jula i ei leirgrop et sted i svensk Lappland. Slik beskriver Lars Monsen den:
- Jeg hadde spadd ei meterdyp leirgrop i den lune skogen nord for innsjøen Tjaktajaure. Nina kom med hundespann utkledd som en nisse med langt hvitt skjegg. Foran henne løp ti huskyer i full galopp, alle kledd i like, røde dekken. Ikke rart Rudolf-gjengen var danket ut. Hun kom med mer enn telt og primus – hun hadde med seg både pinnekjøtt, kålrabistappe og sjokolade.
- Mens Nina laget maten, dro jeg ut for å hente juletre. Den jobben ble gjort unna med tyve skritt og tre øksehugg – unnagjort på tre minutter.
Akkurat passe tid for en slik oppgave, mener Lars Monsen.
Etter hvert er han blitt litt rundere i kantene. Det har medført at han aksepterer at det blir pyntet et tre ute i skogen – med lenker, kuler og ei stjerne i toppen.
Feirer lyset mer enn Jesus
Lars Monsen feirer lyset mer enn Jesus i jula.
- Ja, vi feirer at sola har snudd. Dessuten er det veldig godt røyefiske ved juletider, smiler han.
Han er utmeldt av statskirken, men han innrømmer å ha en religiøs natur.
- Jeg er overtroisk, sier han. Han har skrevet i en av bøkene som han har gitt ut tidligere, at hans avdøde mor er med han og passer på under turene.
- Jeg har sympati for prinsesse Märtha og støtter henne i engledebatten, sier han.
Han sammenligner troen sin med det en finner hos samene og inuittene.
- Det handler om å ha respekt for naturen, sier han.
Fortsatt har Lars Monsen et anstrengt forhold til tradisjonell jul.
- Gavekjøret er verre enn noen gang. Mange trivs med jula og forbruket. Men tenk det presset de som ikke har penger opplever.
Trives i Trøndelag
Lars Monsen stortrives i Trøndelag. Vi minner han på et sitat han skal ha kommet med: «Norge begynner nord for Steinkjer.»
Han vedstår seg det. Han jakter for øvrig elg i Snåsa.
- Det er villere her enn lenger sør. Jeg kommer i godt humør bare jeg tenker på folka her. Det er blide, sosiale mennesker som det er lett å komme i kontakt med. Folk i Trøndelag og Nord-Norge er temmelige like. Dessuten har jeg et stort publikum i Trøndelag, smiler han lurt.
Den fjerde boka han ga ut, «90 dager på loffen i Børgefjell», betydde enormt for turismen i Røyrvik og kommunene rundt da den kom ut i 1995. Fortsatt merkes det effekt av denne boka.
Lars Monsen fikk sitt store gjennombrudd som gal villmarking etter ekspedisjonen Canada på tvers for fem år siden. Den bølgen har ikke lagt seg. For noen uker siden samlet han 1000 mennesker i Ibsen-huset i Skien.
- Det er tydelig at suget etter villmarksopplevelser fortsatt er der. Inntrykket mitt er at det er særlig de unge som vil ut på tur. Jeg får e-poster, telefoner og andre tilbakemeldinger fra foreldre og lærere som takker meg. Nå behøver de ikke lenger å mase for å få med ungene ut. Min jobb er å fyre opp under dette, sier Lars Monsen.
Tidlig krøket
Selv fikk Lars Monsen prøve friluftslivet tidlig.
- Jeg begynte å ligge ute før jeg var ett år. Far tok meg med ut med en gang, og det er jeg glad for, sier han.
Som niåring lå han ute alene for første gang.
- I Steinkjer kom det ei jente på åtte år bort til meg under ei boklansering en gang. Jeg slo deg, sa hun. Og forklarte: Jeg var åtte første gang jeg lå ute alene, du var ni. Det synes jeg var morsomt, ler Monsen.
Familien ville at han skulle bli lege, men han ble utdannet lærer. Han har knapt praktisert bak kateteret. Villmarkslivet tok overhånd.
- Om jeg ikke ble lærer, så ble jeg en formidler. Det er moro å lære bort noe av det jeg selv har erfart. Kall det et kall, sier han.
Tjente to millioner
De første artiklene skrev han i Villmarksliv mens han enda var i begynnelsen av 20-årene. De første pengene tjente han på artikler som han skrev da han gikk Norge på langs i 1989 sammen med bestekameraten Trond Strømdahl.
- Vi var unge og blakke, men vi hadde sekken full av mat for en måned, sier han. Akkurat det har endret seg etter at han ble tv-kjendis og forfatter av i alt 14 bøker om ekspedisjonene sine. Han er ikke akkurat blakk lenger. I fjor sto Lars Monsen oppført med en inntekt på to millioner kroner.
Men han synes han har fortjent pengene.
- Jeg hadde en trygg jobb som lærer i 1991 da jeg kastet meg ut i det. Det tok ti år å bygge opp det jeg har fått til. Jeg har hatt mine år med ris og makrell i tomat. Det er jaggu på tide at jeg får litt andre veien, synes Lars Monsen.
- Få med at jeg betalte 1,1 millioner av dette i skatt, sier han. Nå bygger han opp egen forlagsvirksomhet – Lars-forlaget – og har planer om å hjelpe andre villmarkinger frem i lyset.
- Jeg har lyst til å gi litt tilbake, sier han.
Ingen macho
Lars Monsen har skutt isbjørn i selvforsvar ved Hudson Bay, overlevd i telt i 40-50 minus og nesten frosset i hjel mellom isflakene i en dramatisk elvepassering under Canada-ekspedisjonen. Alt dokumentert i bok og på tv.
- Slikt blir det machoimage av?
- Jeg kan ikke bry meg om hva andre sier. Er du macho, skryter du av det du gjør. Jeg er ikke opptatt av å fortelle om den største fisken eller den største elgen jeg har skutt. Spør du kameratene mine vil du få vite at jeg er den mest forsiktige av alle på turene. Jeg tar aldri sjanser. Jeg er den som stopper og går rundt dersom det er usikker is. Jeg stopper også for å hvile eller tar et døgn ekstra hvis det er dårlig vær. Jeg vil heller si at jeg er ydmyk når jeg er ute – det må du være skal du overleve.
Når jeg formidler så er jeg opptatt av ikke å skryte, men å gi opplevelser.
- Du har innrømmet at du kan ta til tårene du også?
- Jeg gråter en del. Spesielt på slutten av lange turer. Det skjer i en blanding av glede og vemod. Jeg er lykkelig over å ha nådd målet, men kan samtidig være lei meg for at det er slutt. Dette opplevdes særlig sterkt under avslutningen av Canada-ekspedisjonen der jeg holdt jeg på å stryke med ni ganger. Jeg var glad jeg var i live, sier Lars Monsen.