Håkon Gullvåg har en helt umiskjennelig stil. Og noe av nøkkelen til suksessen hans ligger nok også i denne umiddelbare gjenkjenneligheten – i anerkjennelsen av en teknisk dyktighet. Du er aldri i tvil om det er en Gullvåg du har foran deg: I bildets sentrum vrir og vender det opplyste objektet seg inn og ut av fokus, og det oppleves så maniert mot den mørke bakgrunnen at det nesten fortoner seg som om det var tredimensjonalt. Motivets randsone renner ofte ut mot sidene. Det er forvrengt barokk, fargesterk ekspresjonisme og dryppende abstraksjon på én og samme tid.
Kunstneren, som har produsert en hel rekke bildeserier, har nå valgt ett tema eller én motivkrets, nemlig ’stilleben’. Denne figurative sjangeren er like avgrenset som den er altomgripende: Alt passer inn av stilarter og motiver så fremt bildet viser oppstilte objekter i ro, gjerne ispedd et hint om gjenstandenes forgjengelighet. Det er ikke uten grunn at stilleben gjennom århundrer har vært en yndet sjanger for malere som skal demonstrere sine tekniske ferdigheter.
Les mer: Intervju med kunstneren om utstillingen «Stilleben»
Og denne bildesjangeren står seg da godt til Gullvågs teknikk og stil, som kanskje særlig etter årtusenskiftet kan karakteriseres som både visuelt krevende og stilistisk krelende. Og kunstneren viser seg også denne gangen som svært produktiv: Galleri Ismene er fylt til randen av oljemalerier, litografier, etsninger og oljearbeider på papp, selv om det selvfølgelig er knyttet mest forventninger til oljemaleriene, som fyller hele Ismenes hovedbygning.
Motiver av kjøttfull og moden frukt, ribbeklare fugler med vingene utslått og skåler fylt med svulmende valnøtter blir i Gullvågs eksplosive stildrakt til frukt så overmoden og sødmefull at den er i ferd med å sprekke, og lysebrune nøtter så svulstige at de ligner små smultboller. Sitronene ligner bryster, og aprikosene – som vender seg mot betrakteren – sender tankene i retning andre kroppsdeler, for å si det forsiktig. Det er faktisk godt å gå opp i den lille mesaninen, der tre malerier fra «Samlingen»-serien vises. De små oljearbeidene på papp i nabobygningen fungerer også fint som en litt røffere og mer abstrakt avveksling.
Les mer: Håkon Gullvåg mistet begge foreldrene i løpet av en uke
For enkeltvis finner jeg riktig gode bilder her – bilder som holder på meg – som for eksempel det dypgrønne maleriet av den hengende haren: Gullvågs helt klare hyllest til eller tolkning av en av Trondheim Kunstmuseums mest ikoniske eiendeler: Georg Jacobsens maleri «Haren» fra 1922. Dette innslaget skiller seg ut i mengden. Her går kunstneren i direkte dialog med en annen tradisjon og stimulerer til kunsthistorisk refleksjon på en måte som vekker blikket – og tanken.
Én sak er å bedømme ett bilde, men å bedømme en hel utstilling er noe annet. Gullvågs senere stil, koplet opp mot vellet av beslektede motiver, får meg her til å spørre om alle disse bildene tåler dette utstillingsformatet. Den andre gangen jeg besøker utstillingen, er det tydeligvis så trangt om veggplassen at ett av haremaleriene står lent inn i et hjørne ved siden av en innrammet utstillingsplakat fra Kina. Følelsen av å være i en salgsbod gjør at de bugnende motivene oppleves som så mange, så like, så tunge at det bugner over. Å si at bildene slår hverandre i hjel innenfor dette utstillingsformatet, er å ta for sterkt i, men den motivmessige monotonismen som presenteres i denne utstillingen – der stil ikke bare er det viktigste, men bortimot det eneste man har å forholde seg til – oppleves kort sagt som for mye.
Håkon Gullvåg mister nok ingen av sine mange tilhengere med utstillingen «Stilleben», snarere tvert imot: Han bekrefter med all mulig tydelighet at vi her har med et av landets mest markante bildespråk å gjøre. Men i møtet med en utstilling som så til de grader fokuserer på ren stil, merker i hvert fall undertegnede at akkurat her er Gullvågs fortellerstemme og fortolkningsevne for fraværende.
