Rosenborg var på tannkjøttet i store deler av kampen. Det var dagen med småstein i skoene, slurv, dårlig rytme og slitne bein, det var dagen som så ut til å ende i samme fiasko som cupeventyrene har gjort siden 2003. Men om Rosenborg manglet alle gode kjennetegn, så manglet slett ikke viljen til å kjempe.

Egentlig skulle ekstraomganger passe Rosenborg dårlig, når de starte kampen med slitne bein. Når de foretrukne 10 utespillerne manglet det lille ekstra, så var benken desto friskere. Ikke tilfeldig var det innbytterne Yann-Erik de Lanley og Matthias Vilhjálmson som ordnet finaleplassen for hele Rosenborg og halve Trøndelag.

Laget var ikke til å kjenne igjen. Bortsett fra den geniale 40-meterspasningen fra Mike Jensen og den følsomme lobben til Pål Andre Helland etter seks minutters spill, skapte ikke Rosenborg en sjanse på 65 minutter. Vi ble vitne et av årets absolutte lavmål i timen etter at RBK fikk sin drømmestart på semifinalen.

LES PÅ PLUSS: Sjekk børskarakterene til RBK-spillerne

Cupforbannelsen har plaget Rosenborg altfor lenge. 12 år er gått siden sist de vant den store pokalen, 12 år siden trønderne jublet på Ullevaal etter 3-1 over Bodø/Glimt. Oversikten over lagene som har slått ut Rosenborg i denne perioden er til å skjemmes over. Her finner vi klubber som Sandefjord, Hønefoss, Kristiansund, Follo og Ranheim. I tillegg til tre tap for Molde. Og før 2003 ble Hødd og Strindheim for gode.

Semifinalen ble en slags revansj for finaletapet i 1998. Stabæk avgjorde i ekstraomganger og ødela det som kunne blitt en av tidenes beste RBK-sesonger. Som følgeskade av 120 minutters cupfinale, gikk RBK tom for drivstoff i den påfølgende mesterligakampen mot Galatasaray. Det var dobbelt bittert.

Med den historien er det på høy tid at landets dominerende klubb revansjerer seg i hovedstaden. Nå starter kampen om flybillettene og hotellrommene, for ikke å snakke om kampbillettene. På Alvdal og Elgstua er det satt rød ring rundt cupfinaledatoen.

Rosenborg har startet sluttspurten i det som kan bli en av klubbens beste sesonger på lang, lang tid. 2003 var siste gang RBK vant både serie og cup. I tillegg har vi Europaligaen som både er en fantastisk utfordring og et forstyrrende element i kampen om de hjemlige trofeene. Det blir en krevende høst.

Omsider kunne Rosenborg toppe laget igjen, men det hjalp ikke på rytmen i angrepsspillet. Stabæk var uorganisert når de mistet ballen og Rosenborg fikk flere strålende overgangsmuligheter som de ikke maktet å utnytte.

Stabæk spilte taktisk klokt og førte kampen i lange perioder mens Rosenborg ble henvist å jage kontringsmuligheter. Bæringene stengte rom og dro ned RBKs tempo. I Bob Bradleys kampplan var det åpenbart lagt vekt på å ta ut nøkkelspillere som Pål Andre Helland, Mike Jensen og Ole Selnæs. I tillegg hadde ikke Fredrik Midtsjø dagen. Egentlig var svært få til å kjenne igjen, bortsett fra keeper André Hansen. Da  Stabæk lyktes med å forstyrre RBKs angrepsmønster, virket laget låst i et system som ikke fungerte.

Spillerne skyldte på slitne bein, og den forklaringen er lett å kjøpe. Tre kamper på seks dager tar på. Det er stor forskjell på tre og fire dager til restitusjon. Kåre Ingebrigtsen hadde en sterk sak når han kritiserte forbundet for feil rekkefølge på semifinalene, men et urettferdig kampoppsett var det bare å bite i seg. Kampene skal spilles og det er alltid uheldig å få fokus på slitasje i troppen.

Situasjonen ble ikke bedre av at Kåre Ingebrigtsen tok opp hansken som ble kastet fra Bærum og viklet seg inn i en disputt Rosenborg ikke var tjent med. Dette laget har mye, men mangler litt rutine når det røyner på.

I kampens siste minutt reiste 9932 tilskuere seg og applauderte heltene, ikke for en god prestasjon, men for en kamp som ble kjempet med hjertet. Spillerne tok ut alt. Det var ikke vakkert, men det var herlig kjempet.