NTNU og samlokalisering

Vi er vitne til en velkjent maktstrategi fra politikerhold, og viktige argumenter har ikke har kommet fram. Ifølge Adresseavisens reportasje den 14. desember har saken om samlokalisering av NTNU-miljøene på Dragvoll og Gløshaugen kommet svært langt. Dragvoll ønskes solgt, og de humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøene flyttet til Trondheims mest trafikkerte område rundt Elgeseter gate. Saken drives fram av politikerne i Trondheim kommune, mens NTNU har inntatt en defensiv holdning ved å be om en statlig avklaring. Gir de berørte departementene grønt lys, blir det meget vanskelig for NTNU å stoppe saken. Dermed er universitetsutviklingen lagt i politikernes hender, og det er et stort spørsmål om de er de rette til å forvalte NTNU’s kunnskapspolitikk.

De reelle argumentene i saken er denne gangen klare: Trondheim kommune ønsker å drive byutvikling, og er interessert i tomtearealene på Dragvoll. Planen er at arealene skal selges, og det er ikke urimelig å anta at kjøperne vil være private og offentlige eiendomsselskaper som ser store gevinster ved boligutvikling i området. Dette kamufleres bak en rekke vikarierende argumenter som faglige synergieffekter mellom de «myke» Dragvoll-fagene og de «harde» teknologiske miljøene på Gløshaugen. Som opprinnelig realist og som samfunnsvitenskapelig forsker vil jeg hevde at dette er et tynt argument for å selge en relativt ny, flott og veletablert universitetscampus som rommer 6 – 7000 studenter.

I de få tilfellene hvor det ligger til rette for et samarbeid mellom disse miljøene, vil forskerne i vår digitale kommunikasjonsverden ikke ha noen problemer med å finne hverandre. Et annet argument er at en vil spare CO-utslipp ved at transporten mellom midtbyen og Dragvoll blir redusert. Til dette kan en si at en konsentrasjon rundt Elgeseter gate vil kreve minst like mye transport siden langt fra alle studenter bor i Midtbyen, trafikktettheten i Elgeseter gate vil med all sin forurensning skape et usunt arbeidsmiljø for både studenter og lærere, og konsentrert boligbygging rundt Dragvoll vil kreve minst like mye transport.

Faglig synergi mellom ulike fagmiljøer er en spennende utfordring. Men da må en søke etter dem der hvor de virkelig finnes. Det mest åpenbare spørsmålet i den sammenhengen er hvorfor Trondheim skal ha to store institusjoner med parallelle fagmiljøer, Høgskolen i Sør-Trøndelag og NTNU. I Tromsø er en godt i gang med å legge høgskolemiljøer inn i universitetet. Hvorfor er det ingen som snakker om dette i Trondheim? I høgskolenes barndom hadde de en mer yrkesrettet funksjon enn universitetene. I dag er høgskolene blitt mer forskningsorientert, de har både professorer og doktorgrader, mens universitetsfagene leter etter klarere profesjonsprofileringer. Dette er en markedsmekanisme som ikke kan stoppes – studentene spør i langt større grad enn tidligere hva en blir med de ulike studiene. Det at høgskolene og universitetene blir mer like, baner veien for en lettere sammenslåing. I Trondheim ligger det meget godt til rette for å legge miljøene ved HiST til NTNU.

Spesielt interessant i denne sammenhengen er de pedagogiske miljøene. HiST har i dag et lærerutdanningsmiljø som er sterkt i nasjonal sammenheng. Ved NTNU har en de siste ti årene utviklet en lærerutdanning som må sies å være landets fremste, blant annet ved å etablere en egen doktorgrad i praktisk pedagogikk og en «lektormaster» hvor studentene tar tradisjonelle universitetsfag og pedagogisk lærerutdanning på 5 år.

Ikke minst har dette vært viktig for å få fram nye realfagslektorer. Mens ledelsen ved NTNU flagger teknologi som universitetets fremste og eneste profil, har det i realiteten vokst fram en stor lærerutdanning i særklasse. Dette fortjener å bli løftet fram som en del av universitetets spesialitet, noe vi får håpe vår kommende rektor griper tak i. Et problem er at de pedagogiske miljøene ved NTNU er splittet på svært mange enheter, både på Dragvoll og Gløshaugen. Om foretar en omstrukturering av disse miljøene og samtidig inkluderer det store lærerutdanningsmiljøet ved HiST, er det potensiale til å skape Norges ledende miljø innen utdanningsforskning og lærerutdanning.

Dette vil være helt i tråd med NTNU’s samfunnsoppgave, nemlig å bidra med forskning og kunnskapsutvikling som grunnlag for vekst og velferd i samfunnet. Kunnskapspolitikken omfatter også skolen og den oppvoksende slekt, og dette er en forutsetning for teknologisk utvikling. Lærerutdanning er nøkkelen til kvalitet i skolen. Trondheim har mulighet til å bli et sentrum for norsk kunnskapsutvikling, om ressursene forvaltes på en klok måte.

Dragvoll er i dag sprengt. Det er tragisk at politisk kannestøperi nå står i veien for både sårt tiltrengt nybygg og langt viktigere faglige målsettinger. Dragvoll ble i sin tid valgt som campus nettopp på grunn av store arealer og muligheter for ekspansjon. Når vi ser hvilke muligheter som foreligger med synergi og integrering mellom parallelle miljøer på HiST og NTNU, er det helt uforsvarlig å selge Dragvoll til boligformål og kortsiktige investeringsinteresser. NTNU må styre mot faglige mål. Det vil også Trondheim tjene på i det lange løp.