Av og til kan det lønne seg å gå sine egne veier, selv om de måtte ta deg gjennom tiår i relativ obskuritet mens man pløyer mørkets irrganger. Nå – 32 år etter at Swans ble dannet og 18 år etter de ga seg for første gang – spiller bandet for et langt større publikum enn de gjorde den gang da. Dette gjør også kveldens begivenhet til en forholdsvis unik intimkonsert med et band som på en god kveld selger ut flerfoldige Brukbar/Blæst.
Ikke at omgivelsene har så enormt mye å si i og for seg. Allerede etter få minutter bygges enorme droner med gong, hi-hat og steelgitar, tak og vegger har tilsynelatende forduftet mens tiden har opphørt å eksistere – dette attpåtil før brorparten av bandet har entret scenen.
Det er nemlig en form for auditiv hypnose Swans driver med i en livesetting. I løpet av to og en halv time males det ut gigantiske og repeterende vegger av lyd som setter tid og sted i klammer. Mye er basert på hjørnesteinene fra fjorårets mesterlige «To Be Kind», men minst like ofte får vi stoff som enda ikke har funnet sin plass i kanonen – Swans har blitt kjent for å bruke konsertene sine til å meisle og finslipe materiale til kommende utgivelser.
«A Little God in my Hands» blir det nærmeste vi kommer en tradisjonell låt her, men også denne gjøres flere hakk skitnere av Cristopher Pravdicas illsinte og insisterende bass-traktering og trommeslager, perkusjonist og moderne huleboer Thor Harris’ gigantiske og øredøvende trombone.
Ikke at noe kan ta særlig fokus bort fra bandleder, gitarist og vokalist Michael Gira, som styrer gruppen og sitt publikum med karismatisk jernhånd. Han tar sporadisk også rollen som spirituell rockesjaman, men i motsetning til Jim Morrison har alltid Gira visst at det lurer typer som Charles Manson i skyggene. Etter noe streng mimikk til en nærgående fotograf på første rad er det også forfriskende få mobiltelefoner å se i salen.
Kveldens konstant forblir det overveldende brutale lydnivået som gjør seg gjeldende enten bandet bygger opp til neste utblåsning, eller låser seg til repetitive og medrivende kraut-strekk. Dette er absolutt ikke bandet som primært sniker seg under huden med melodisk teft, men heller sparker ned kroppens forsvarsverk for å ta kontroll. Når kaoset ikke skyller over oss framstår konserten som en dirrende knyttneve som bare venter på å slå til igjen, ofte uforventet.
At undertegnede faller ut på instrumentalstrekket etter nevnte «A Little God in my Hands», for å så måtte jobbe meg inn igjen til en marerittaktig seig «Just a Little Boy», føles mer enn noe annet som en del av pakka – dette er både utforskende og utfordrende materie.
Når jeg vakler fortumlet ut fra Brukbar/Blæst med ringende hode og sliten kropp, er det nesten forbausende å se resten av verden dure videre som før.
Bassen vil imidlertid resonere i Trondheims gater i lang tid framover.
Anmeldt av MARTIN ANFINSEN