Opplevelsene fra håndball-VM i Qatar etterlater en skrekkvisjon. Demokrati, fair play, etikk og alt det vi i vår del av verden betrakter som edle og sunn verdier, betyr mindre for den nye generasjonen ledere. En strofe fra ABBA beskriver best den nye virkeligheten: “Money, money, money. Must be funny in the rich men's world”.
Håndball-VM var oljesjeikenes lille lekestue. De kjøpte mesterskapet, de kjøpte 11 landslagsspillere fra andre nasjoner, de forsøkte å kjøpe 680 journalister med gratis reise og luksusopphold, de tilbød alle håndballpresidentene det samme – med stort personlig følge. De kjøpte også publikum til tribunene og mistenkes for å ha bestukket dommerne.
Det finnes grundig belegg for å påstå at Qatar også kjøpte fotball-VM 2022. Russland mistenkes for korrupsjon i forbindelse med tildelingene av OL og fotball-VM 2018. I den grad dette er mulig, er det fordi noen av idrettens egne organisasjoner er råtner innenfra.
Europarådets konklusjon når det gjelder VM 2022 til Qatar inneholder uttrykk som «svært ulovlig» og «dypt forgiftet». Men er de i stand til å foreta seg noe? Europas statsledere er hjelpeløse vitner til fotballdiktatoren Sepp Blatters personlige maktspill.
Alle vestlige nasjoner er enige om at reglementet må endres slik at kjøp av landslagsspillere blir umulig. Men så lenge håndballpresident Hassan Moustafa har en annen mening kommer de ingen vei.
Jeg skal ikke si hvem som påfører sitt forbund mest skade av Moustafa og fotballpresident Sepp Blatter, men jeg er helt enig med dem som mener at diktatoriske presidenter av den sorten, må fjernes hvis idretten ikke skal miste all troverdighet.
Dessverre kan presidentene tviholde på sin posisjon så lenge de vil. Hvordan er det mulig i et system med demokratisk valg? Europa, hvor håndballen står sterkt, har 50 av 163 stemmer. Moustafa har lett spill med å fiske og kjøpe nok stemmer i små nasjoner der håndballen står svakt.
Sepp Blatter bruker samme strategi. Han setter den tredje verden opp mot de rike europeiske nasjonene. Blatter frister med rause bidrag fra FIFAs gedigne pengesekk for å kjøpe seg stemmer. Se ikke bort fra at noen brune konvolutter skifter eier også.
Når en sterkt ønsket kandidat som Michel Platini ikke stiller til valg, er det fordi han kjenner systemet og skjønner at han er dømt til å tape. For Europas stemmer veier ikke tyngre enn stemmene til små øystater i Oseania.
Kampen for å endre Fifa er like vanskelig som det var å bryte ned Berlin-muren. Opprøret må komme innenfra.
FIFA bør ikke fortsette å utvikle seg som en mafiaorganisasjon der presidenten dikterer virkeligheten. Sepp Blatter skal være en administrator av dette spillet, ikke eier. FIFA eier ikke fotballen. Fotballspillet har ingen eier, men tilhører vår felles arv.
Endringen kan begynne med å begrense presidentenes styringsperiode til fire, eller maksimalt åtte år. Da blir de tvunget til å arbeide for å utvikle organisasjonen og ikke drive politisk maktspill for å bli gjenvalgt. Oftere skifte av ledere vil bringe nye tanker inn i organisasjonen.
Men det er nok ikke Blatter og Moustafa enige i. Og det er de som bestemmer.