Som enhver kritiker med respekt for seg selv og sin utsatte posisjon trykket jeg formuleringen til mitt bryst. Mannen bak kommentaren foretrakk, kort fortalt, figurativ kunst, bilder av virkeligheten! Jeg lot meg nok en gang fascinere over hvordan folk kan ha så kategoriske preferanser. Nonfigurativt, nei takk! Figurativt, ja takk!
På en vegg som strekker seg over to etasjer, er 18 kvadratiske fargefelt montert i en formasjon som tilsynelatende strekker seg fra nederst i venstre hjørne til øverst i høyre hjørne. Veggen i bakgrunnen spiller dermed også rollen som hvite kvadratiske felter. Det er monumentalt og nonfigurativt, med andre ord et yndet kunstuttrykk for en virkelighetsfjern forstå-seg-påer med et tvilsomt forhold til alt som lukter av abstrakt billedspråk.
Les flere «Er dette kunst?» her
Verket heter «Waterfall (Sharpen)», og på en vegg like ved henger et skarpt fotografert bilde av et fossefall. Det har ikke så mye farge, men er like fullt et fargefoto. Vannet strømmer ned fra øvre høyre hjørne og mot nedre venstre hjørne.
Fargefeltene i det større kunstverket er i virkeligheten et eksakt utsnitt av 18 av de totalt 39 millioner pikslene som fargefotografiet av fossefallet er bygget opp av. Det er en nesten ufattelig stor oppblåsing av et digitalt fotografi, et nøye utvalgt utsnitt, som faktisk ligner den totale fossens retning og formasjon. Det som umiddelbart ser ut som et rendyrket nonfigurativt uttrykk, er i virkeligheten en ekstrem innzooming på noe lett gjenkjennelig. Noen ganger er det kanskje ikke så lett å være helt kategorisk i sine preferanser?
