Ola Kvernberg har selv karakterisert sitt nye prosjekt «Steamdome» som en togreise. Den metaforen var det lett å bli med på fra første tone på Brukbar/Blæst.
Det fullpakkede lokalet hørte hvordan toget sakte gled ut fra stasjonen og fort fikk opp farten. Kvernbergs nyskrevne materiale hadde, i hvert fall innledningsvis, tydelige ekko av Ennio Morricones musikk til Sergio Leones spaghetti-westerns, og vi så for oss et slitent tog et sted i New Mexico.
I sommer blir Kvernberg festivalartist under Moldejazz.
Clint Eastwood satt i et hjørne av kupéen og kikket bistert fram under hattebremmen. Claudia Cardinale fiklet nervøst med håndveska, og Lee Van Cleef observerte det hele.
Sentralt på scenen, omgitt av feler, tangenter, gitar og det underlige elektroniske instrumentet theremin, sto Sergio Leone. Han dirigerte det hele og hadde stålkontroll på hver minste bevegelse.
Kvernberg har fått flere priser for filmmusikken sin.
Toget dundret gjennom krappe svinger, over høydedrag og gjennom dalsøkk. På flere lange rettstrekninger dunket det jevnt over skinneskjøtene. Og hver gang reisen sto i fare for å bli ensformig, skjedde det noe; vi hørte knatrende pistolskudd i det fjerne. Var det togrøverne som kom? Lyden av et fossefall bygget seg opp, nærmet vi oss Niagara?
Ola Morricone Kvernberg sparte ikke på de dramatiske effektene under urframføringen av «Steamdome», og han var omgitt av musikere som behersket alt. De tre (!) trommeslagerne Erik Nylander, Børge Fjordheim og Hans Hulbækmo laget en rytmefest som var full av overraskende nyanser.
Gitarist Øyvind Blomstrøm bidro til at musikken i flere passasjer fikk preg av renhekla rock, men han spilte også sødmefylte partier som kunne blitt i overkant romantiske, hadde det ikke vært for at alt vi hørte var gjennomsyret av vitalitet og energi.
Ola Kvernberg er ikke bare en av Norges mest allsidige musikere. De siste årene har han også etablert seg som en av våre aller mest fascinerende komponister innenfor rytmisk musikk.
Etter en oppvekst med gammeldans og folkemusikk og ungdomsår som gryende jazzstjerne med string swing som spesiale, utvidet det enorme talentet fra Fræna perspektivet voldsomt på Jazzlinja i Trondheim. Nå er han blitt en bandleder med suveren autoritet og full kontroll på virkemidlene.
Allsidigheten, den boblende kreativiteten og de mange musikalske referansene han kan leke seg med, preger også «Steamdome». Verket skulle etter sigende appellere mer til føttene enn til hjernen, men når musikken var på sitt mest suggererende, berørte den hele kroppen, fra isse til fotsåle.
Til og med Clint Eastwood dro på smilebåndet til slutt.
Anmeldt av Trygve Lundemo