–Jeg lager mye jødisk mat, og det er kanskje mattradisjonene fra de ulike høytidene jeg har med meg mest av fra det jødiske, for jeg er ikke spesielt religiøs, forteller Rita Abrahamsen mens hun nipper til en dobbel caffè latte.

Hun trives godt på kjøkkenet, og under den jødiske kulturfestivalen til helgen står hun for deler av kokkeleringen. Publikum kan få stifte nærmere bekjentskap med både gefilte fish og hønsesuppe. Det øst-europeiske jødiske kjøkken består av mild og smakfull mat. Søtt, salt og surt i samme rett. Mangfoldig. Litt som kulturen for øvrig.

Livet som jøde

– Hvordan har du det som jøde i dag?

– Jo, jeg har det egentlig bra. Det er klart man får seg noen overraskelser som ikke alltid er like hyggelige. Jeg føler meg ikke truet på livet, men det er ikke hyggelig når du ser at det er risset inn et hakekors på inngangsdøren til Trøndelag Teater. Det er jo nærliggende å tro at det er gjort i forbindelse med Wakka Wakkas forestilling om Moritz Rabinowitz. Vi snakket ikke så mye om at vi var jødiske i min barndom, men folk visste det. Hver gang ordet jøde ble nevnt, kvapp det litt i meg, jeg syntes det var ubehagelig, sier hun og blir tenksom.

Det har selvsagt preget henne at hun vokste opp i skyggen av andre verdenskrig. Selv om familien overlevde, var de ikke så opptatt av å stå frem som jøder, de ønsket bare å leve og fortsette med livene sine.

Innvandrersuksess

– For generasjonen før oss var det om å gjøre å leve så norsk som mulig, så vi er jo egentlig en suksesshistorie. Vi har ikke bare blitt integrert, vi har blitt assimilert. Vi er jo født med ski på beina vi også, og vi feirer 17. mai og har hytte på fjellet og ved sjøen. Jeg tror at jøder har det bra i Norge, men at vi nå ser det antisemittiske hodet løfte seg igjen er jo ingen lystig lesning. Jeg er veldig opptatt av at det fortsatt skal undervises i vår nære historie, slik at vi ikke får en hel generasjon som blir helt historieløse i forhold til det som skjedde under andre verdenskrig, sier Abrahamsen, som også er leder for Det mosaiske trossamfunn i Trondheim.

Hun mener det er viktig å formidle jødisk kultur fordi den har ligget gjemt, vært litt skjult. Det er heller ikke så mange i Norge eller i verden forøvrig til å bære kulturen videre, men de trenger ikke bevare den som en statshemmelighet. Det er synd hvis den skal forsvinne.

Og det er viktig å ufarliggjøre og formidle kultur og kunnskap for å demme opp om vrangforestillingene, intoleransen og antisemittismen.

– I jødisk kultur finnes det mollstemte og gleden i samme uttrykk, og du har en stor porsjon selvironi, som i Woody Allens filmer. For meg er det veldig gjenkjennende, og det kan være at de som ikke er jøder ikke kjenner det igjen, men bare opplever det som morsomt eller at det er litt tragikomisk. Men når Allen fremstiller den jiddishe mammaen, da ler jeg godt. Selvironi og galgenhumor er viktig, jeg tror ikke jødene som folk hadde overlevd uten.

«Omsorgstyranni»

– Hva ler du av ved jiddishmammaen?

– Det er jo den overbeskyttende, hun som alltid klager på at du aldri ringer. Jeg fikk en bok av datteren min en gang som heter «You never call, you never write». Det hjelper ikke hvor mye du ringer eller skriver, det blir aldri bra nok. Og mat står i høysetet for jiddishmammaen, det handler om at du må spise ellers får du høre at «Har du spist? Men jeg så ikke at du spiste. Da må du ta mer. Likte du det ikke?» Dette er selvsagt karikaturen, men vi har jo opplevd det. Det voldsomme fokuset på mat kjenner jeg veldig igjen. Mattradisjonene er nok en viktig del av jødisk kultur.

Aksept og kommunikasjon

På spørsmål om hvordan hun tenker rundt konflikten på Gaza i dag, er hun tydelig på at det ikke finnes noen annen løsning enn å begynne å godta hverandre.

– Jeg mener jo at Israel som enhver annen stat må ha rett til å forsvare seg, og jeg mener at Israel har rett til å eksistere. Jeg synes det er helt forferdelig at en sivilbefolkning må lide og bøte med livet, og det gjelder begge sider. Det er hjerteskjærende. Men jeg ser også at det er en utfordring å skulle forhandle med en motpart som ønsker Israels utslettelse. Hamas må godta Israels eksistens, og de må begynne å snakke sammen for å kunne leve sammen. Begge sider bryter folkeretten, sier Abrahamsen, som da hun skulle svare på de syv spørsmålene i forbindelse med dette intervjuet hadde tenkt til å skrive Benjamin Netanyahu og den øverste lederen for Hamas på spørsmålet om hvem hun ville ha invitert på middag.

Humor og hønsesuppe

– Jeg skulle ha servert dem hønsesuppe, så kunne de begynne å snakke sammen over en god tallerken mat. De bør komme hit og spise hjemmelaget hønsesuppe, den kalles også «jødisk penicillin», for den hjelper mot alt, ifølge den jiddishe mammaen. Alle har livets rett og vi må respektere hverandre som mennesker og medmennesker, sier festivallederen, som ser mye gjennom humor, selv om hun har gjort mye seriøs dramatikk.

– Jeg er jo av den oppfatning at man får formidlet de mest alvorlige temaene gjennom humor. Du må lage karakterer som blir troverdige, og de må snakke sammen på en gjenkjennende måte slik at vi kan le av det. Det handler ikke om å være morsom, men det handler om å vise karakterer slik de er og slippe publikum under huden. Du må gjøre det på alvor, og det må gjøres ordentlig.

Dan hun drev med teaterstudier i England på slutten av 70-tallet, handlet det blant om å få med seg tv-serien med John Cleese og «Fawlty Towers» hver eneste uke.

–Jeg elsker John Cleese og kan se det om og om igjen, og jeg ler like mye hver gang fortsatt. Han drar det så langt ut og gjør det ordentlig, og da blir det kjempemorsomt.

Hektisk innspurt

For i tillegg til å arrangere Jødisk Kulturfestival, jobber hun som teaterregissør. Og to dager i uken underviser hun i Alexander-teknikk ved institutt for musikk ved NTNU, en teknikk som handler om å bruke kroppen mer effektivt, på kroppens premisser, i alle sammenhenger. Det er travelt. Helt vilt, som hun selv sier det, men bra.

– Jeg sover kanskje i snitt fire timer hver natt nå. Jeg lever etter lister og uansett hvor mye jeg stryker på listene mine, så er det like mye igjen. Men jeg liker å ha mye å gjøre, og mye kan ikke gjøres før i siste liten. Du må bare stå i det, sier hun smilende og er akkurat nå mest spent på om folk kommer på festivalen.

Hun håper folk vil nyte musikken, og at de kan få med seg noen tanker fra foredragene og debattene. At de kan ta med seg en opplevelse på et eller annet plan. Reflektere.

Og kanskje blir det anledning til å smake på den jødiske hønsesuppa. Med mye uro i verden, høst i lufta og forkjølelsestid, kan det være på sin plass med litt mild, jødisk sikringskost. Det skal altså hjelpe mot absolutt alt.