Tittelmelodi av Highasakite, flashy åpningssekvens med mektig drag av nordisk noir, et solid ensemble skuespillere og dyktige norske film- og tv-folk i flere ledd. Den nye norske dramaserien «Frikjent» med sentral plass på TV2 i ti episoder framover framstår som en av de største satsingene i sjangeren på kanalen.

Manusforfatterne har sagt at serien er inspirert av Birgitte Tengs-saken. Det er lett å assosiere til den saken i de første episodene, men snarere enn en krimserie lånt fra virkelig tragedie, fortoner serien seg mer som et naturskjønt småsted-drama med snikende grums, hvor en uavklart tragedie i fortiden henger igjen i mange sammenhenger 20 år etterpå.

Åpningen kan til forveksling minne om tv-serieversjonen av «Berlinerpoplene» eller for den saks skyld Rune Denstad Langlos «Jag etter vind», med en urbanisert hovedperson som vender tilbake til et sted fra fortiden med familiær krise som utløser. Langlo har for øvrig regissert de fem siste episodene i serien.

Nicolai Cleve Broch spiller en slags variant av Gordon Gekko i Malaysia ved seriens start. «Jeg elsker lukten av konkurs om morgenen» sier den beinharde forretningsmannen, rik på andres undergang. En telefon fra hjembygda i Norge, hvor en hjørnesteinsbedrift som driver med solenergi vakler, bringer vår mann tilbake til gamlelandet og en serie ladede møter med vanskelig fortid. For 20 år siden ble han siktet, men frikjent for drapet på sin ungdomskjæreste.

De første episodene er bedre på bilder og oppspill til drama enn replikker og spill på små flater. Det er likevel ganske underholdende. Om man innstiller seg på god såpe vel så mye som god krim eller godt drama, har serien klar stigning fra tredje episode.

Spillet er mer ujevnt enn bildene, men det er flere interessante karakterer og gode skuespillerprestasjoner å glede seg over etter som dramatikken strammes til. Synnøve Macody Lund var noe av det svakeste ved Morten Tyldums «Hodejegerne» i debutrollen på film. Her viser hun klar stigning og er et av seriens sterkeste kort som forsker og gammelt alibi for hovedpersonen.

Lena Endre som direktør og mor til drapsofferet fra den gang, er en av flere figurer som etter hvert gjør «Frikjent» mest fascinerende som drama om hvordan det utøves makt og manipulasjon, bevisst og ubevisst, i relasjoner mellom mennesker.

Denne anmeldelsen er basert på de fem første episodene i serien. De er til dels svært ujevne. Om man skyver bort forventningene til hva serien kunne vært, eller kanskje burde vært, så dreier «Frikjent» mot en ganske severdig utforskning av hva en uavklart tragedie gjør med mennesker og et samfunn, i generasjoner etterpå.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG