Etter utallige skrekkfilmer basert på ustødige håndholdte kamera, liksom-funnet videopptak og «dokumentariske» fortellergrep har trenden som «The Blair Witch Project» startet for 17 år siden nådd et metningpunkt. Hva var vel ikke da bedre enn å gå tilbake til hvor det hele begynt, nemlig til skogene utenfor byen Burkittsville i Maryland?
Selv om denne oppfølgeren (vi hopper lett bukk over makkverket «Book of Shadows: Blair Witch 2» fra 2000) så absolutt har sine sider så blir den aldri like skremmende på samme måte som orginalen. Til det er «Blair Witch» for støyende og ufokusert.
Historien følger James Donahue, lillebroren til Heather som forsvant i den orginale filmen, som sammen med en gruppe venner og et arsenal av high-tech gadgets og GPS-teknologi skal forsøke å finne huset i skogen som var det siste man fikk se fra de opprinnelige videoopptakene. Jeg røper vel neppe for mye om jeg skriver at historien gjentar seg.
«Blair Witch» er en film som nesten krever av deg at du har sett orginalen fra 1999. Uten referansepunktene fra denne så vil du sitte å klø deg mye i hodet og lure på hva i all verden er egentlig greia?
«Blair Witch» har på mange måter blitt en slags «greatest hits» over alle klisjèer og virkemidler som har blitt brukt i liksom-dokumentarer og «found footage» -filmer de siste 17 årene. Og på mange måter er filmen en av de beste i sin sjanger siden nettopp orginalen. Men har du sett din del av slike filmer så vil vel neppe «Blair Witch» forstyrre nattesøvnen din i særlig grad. Til det er virkemidlene for forutsigbare og oppbrukte i 2016.