Tidlig på 70-tallet brevvekslet Birte Ragde med sin barndomsvenninne i Danmark. I et brev uttrykte alenemoren lett bekymring for den eldste datteren Anne: «Eva går det så bra med. Hun er mye ute, høyt og lavt. Men Anne derimot, hun bare leser bøker.»

- Jeg ble tidlig en lesehest, men det var mamma som hadde introdusert meg for litteratur. Hun var en litterat og presenterte meg for amerikanske storytellers som John Steinbeck. Og hun leste masse for meg da jeg var liten. Særlig likte jeg H.C. Andersens eventyr, forteller Anne B. Ragde.

Viktig forfatter: - De fleste danske barn får H.C. Andersens samlede eventyr i dåpsgave, sier Anne B. Ragde. Moren hennes leste ofte Andersens eventyr da Anne var jente.

Ulidelig finvær

«Vil du le eller gråte?», kunne moren spørre. «Gråte», svarte Anne som regel. Da leste kanskje Birte eventyret «Piken med svovelstikkene», en begredelig skjebne.

Anne tror hangen til å sitte inne og lese er årsaken til at hun ikke kan fordra sol fra blå himmel.

- Som barn fikk vi ikke være inne når det var finvær, vi måtte ut. Så jeg hater sol. Det var jammen meg sol i hele sommer. Og i hele høst! Jeg vil ha skitvær, med så sterk vind at fuglene står stille i lufta. Da er det så trygt og rolig, og jeg kan være inne og pusle med mitt. Lese, tenke og hekle.

Antipatien mot høytrykk er såpass påtrengende at hun gleder seg over møkkavær selv når hun er på hytta, et moderne, funksjonelt sjøhus på Stokkøya på Fosen.

- Når det er finvær må du være glad, komme deg ut og gjøre noe fra morgenen av. Man må ut på tur, ut i båten, ut for å grille, sukker hun.

Fire år i romjul'n: Anne, 4 år og med julebløtkake, da familien bodde på Munkvoll i Trondheim.

«Man måste bli förbannad»

Den dagen Ukeadressa er på besøk, ei søkkblaut katte av en dunkel desemberdag, stråler imidlertid Anne som ei sol. Regnet trommer på taket i hennes nye hjem, en toppleilighet i en brygge i Fjordgata i Trondheim sentrum. På den nordvendte balkongen kan hun ta seg en røyk mens hun skuer utover Kanalen som ifølge vertinnen farges «diarebrun» i sluddbygene. Her kan hun i ro og mak irritere seg over alle høyhusene som bygges på den andre siden, såpass høyt at ikke en flik av Fosenalpene kan skimtes når utbyggerne er i mål. («Kommunen har ikke noe de skulle ha sagt, det er pengemakta som rår.»)

Innendørs, i en 145 kvadratmeter stor leilighet som i utgangspunktet var lakenhvit, er tilværelsen mer fargerik. Her har Anne fått enkelte vegger malt i paletten rosa, turkis og petroleumsblå. Hun har komponert flere bildevegger med kunst, private bilder og egne blyanttegninger. Et vitrineskap ved spisebordet er fylt med ørsmå, funklende figurer i Swarovski-krystall. I den velvoksne bokhyllen finnes titler som «Pulp» av Bukowski, Storm P.s «Utvalgte fluer» og «Forbrytersker og offentlige fruentimmere 1863-1919». Ved en av bokryggene står et innrammet, brodert bilde med teksten «Tänk att man måste bli forbannad varenda dag».

Sterke bånd: Anne sammen med moren Birte som døde i 2012, 81 år gammel.

I forkant av intervjuet har vi tilbudt oss å ta med lunsj. Kvelden før sender Anne en tekstmelding med beskjed om at medbrakt er unødvendig: «Har hjemmebakt sjokoladekake og rugbrød med tøff ost, og kaffe. Så hvis du skal ta med noe, får det heller bli Cola Zero. Er HELT tom.»

Sjøl er Anne sjelden tom for verken ord eller arbeid. I høst ga hun ut fjerde bind i sagaen om Neshov-slekta, «Alltid tilgivelse», og romanen seilte opp på bestselgerlister både her hjemme og i Danmark. De siste månedene har hun reist rundt på lanseringsturné.

- Det er selvsagt artig å snakke om sin egen bok, om karakterene Torunn, Margido og Erlend som jeg er blitt så godt kjent med. Men dessverre hater jeg å være på reisefot. Hesligste jeg vet. Kan ikke fordra fly og flyplasser. Heldigvis sovner jeg i det øyeblikket jeg setter meg i flysetet.

Pokémon i Paris

Fordelen med reising er at det er en lise å komme hjem igjen. Til tomt hus. Kaffekoppen står akkurat der hun forlot den da hun dro. Hun setter på musikk, går i dusjen og spyler av seg de klamme passeringene i sikkerhetskontrollen, tar på seg morgenkåpen og skjenker seg gjerne et glass kald riesling.

- Men så er det dette mail-helvetet. Jeg kan ikke slå meg til ro før jeg har gått gjennom innboksen og gjort unna nei-jobben. Det raser inn med forespørsler fra alskens bokbad, bibliotek, litteraturdager og privatpersoner som vil at jeg skal underholde i 50-årsdagen til ei tante. Dessuten en haug med folk som vil at jeg skal skrive deres livshistorie. Skjebnehistorier om overgrep, brødre som sitter i fengsel og den slags. Jeg må selvsagt svare nei til slike tilbud og råder dem til å ta kontakt med en journalist.

- Jeg blir fed up. Tappes for energi. Jeg legger meg ned, skratter hun og legger sitt mørke hode ned på bordplaten som er pyntet med nisser og furukvaster.

Hundevenn: Anne B. Ragde har hatt flere hunder. Her er hun 16 år og sammen med labradoren Jossi på Valentinlyst.

Selv for den verbalt sterke dama, som ikke har tatt seg tid til å spise en eneste av kanapeene med blåmuggost som hun har anrettet på fat, kan det bli for mye jabbing.

- Først skal jeg snakke om bøkene mine på bokbadet, for deretter å snakke om meg selv i en påfølgende middag med arrangøren. Men jeg blir lei av meg selv og min egen stemme. Det franske forlaget har derimot skjønt at hele opplegget er en jobb. Når jeg er i Frankrike, er det derfor bare én middag med forleggeren, resten av tiden bruker jeg til å gå gatelangs i Paris og fange Pokémon.

Alenemor og arbeidsjern

Det var sludd og flau vind da Anne Birkefeldt Ragde kom til verden i Odda i 1957. Moren Birte, som ifølge Anne ville komme seg lengst mulig unna moren i hjembyen København, hadde funnet bondesønnen og fotografen Olav fra gården Ragde i den vestlandske industrikommunen. Da Anne var tre og et halvt år flyttet de til Trondheim hvor lillesøsteren Eva ble født. Foreldrene skilte lag da Anne var åtte år, og søstrene vokste opp i blokkene bak Kløver-butikken på Moholt. Alenemoren Birte hadde ikke mye å rutte med, hun broderte på bestilling og leide ut to rom i blokkleiligheten for å få endene til å møtes. Ofte var det bare smør som pålegg på skolematen. Etter hvert tok hun full jobb som maskinkjører på plastposefabrikk.

- Mamma var et arbeidsjern og var bare fire dager borte fra jobb. Det nyttet ikke å klage. «Slutt å syt» kunne hun si.

Anne elsker Svalbard og scooterliv, men har aldri vært noen utpreget frisksporter. Søsteren Eva er derimot en treningsglad politikvinne som gjerne kliver opp på Kilimanjaro eller krysser Grønlands-isen på ski. («Men hun er ingen fundamentalist.») Tross ulikheter har søstrene et nært forhold.

- Og noen likhetstrekk har vi. Blant annet har vi alltid jobbet hardt, vi ønsker å være noe

annet enn middelmådigheter. Dem er det nok av. Vi er som to pitbuller som biter oss fast og nekter å slippe.

Allerede som ungdom var hun bevisst på at utdanning gir muligheter og derfor frihet.

- Og som elev eller student må du tåle å ha det litt ubehagelig, lese og pugge selv om du egentlig bare vil ha det skitlænt. Det meste må jobbes hardt fram - ikke lekes fram.

Anne fryder seg derfor over de nye fraværsgrensene som ble innført i videregående skoler i høst.

- Helt suverent! Men slike tydelige krav hadde aldri blitt innført med en Ap-regjering. Dagens regjering har imidlertid skjønt at du faktisk må gå på skolen for å lære noe.

Kjølig mor-datter-forhold

I den selvbiografiske romanen «Jeg har et teppe i tusen farger» skriver hun fram et motsetningsfylt portrett av sin kompromissløse og sterke mor. Som eldre og kreftsyk på sykehjem i Oslo uttrykker Birte anger for at hun ikke var en mer kjærlig mor.

- Hun var kanskje ikke en utpreget omsorgsperson, men Eva var mye syk som barn og fikk mer omsorg. At mamma var slik, må ses i lys av at hennes egen mor aldri hadde lært henne å vise omsorg, sier Anne som har skrevet om mor- og mormorsarven i den kritikerroste romanen «Arsenikktårnet» (2001).

Mormoren var født inn i øvre middelklasse og kom fra en Amager-familie i København. Hun var skuespiller, mens Annes morfar var sølv- smed hos den kjente formgiveren og smykkedesigneren Georg Jensen (hvor Annes fetter er designer i dag). Mormoren var elskelig mot barnebarna, men forholdet mellom henne og datteren Birte var kjølig. Mormoren måtte gi opp skuespillerdrømmen da Birte ble født og passet på å fortelle datteren at hennes fødsel ødela karrieren. Mormor var glad i party, forteller Anne, og det kunne godt være full fest og ingen middag på bordet da morfaren kom hjem etter en lang dag på jobb.

- Mamma kunne si at jeg lignet mormor, og det var ikke en kompliment. Men selv om jeg er glad i party og moro, er jeg ikke narsissistisk slik mormor var. Jeg er altfor glad i hverdager, altfor glad i å være alene til å kunne kalles narsissist.

Det gode liv i Kongens gate

Da Anne var tenåring, flyttet den vesle familien til Kongens gate i Midtbyen, til bygården hvor Galleri Hanne ligger i dag. Hun minnes det som en fin tid.

Fan: Artisten David Bowie betydde alt for Anne i ungdomsårene.

- Det var masse liv og røre i sentrum. Jeg elsket det! Puben Trubadur rett over gata hadde sin glanstid. Baker Sand og Oktober bokhandel lå like ved. På Leüthenhaven lå Beduinen bar, og på Lille Skansen var det rockescene. Jeg gikk på Katedralskolen og var masse i Bodegaen på Studentersamfundet. Ikke minst i ølteltet Lunden, der var det halvlitere og løse gulvplanker sommerstid.

Moren tok en ekstrajobb på lørdager hos Sjokk-Pris i St. Olavs gate, butikken som senere skulle bli hetende Rema 1000, og hvor unge Odd Reitan sjauet på lageret. Etter stengetid lørdag kunne Birte ta med seg frukt og andre varer som gikk ut på dato.

- Gud, jeg har spist mye banankake, ler Anne.

- Mamma lærte meg å bruke alt når det kom til mat. Hun var en kunstner til å trylle fram måltider ut av nesten ingenting. Og det skulle se delikat ut, hun danderte og skar alltid brødskivene diagonalt.

Lørdag feiret forfatteren 59-årsdagen hjemme med gode venner, og i kjøleskapet står restene etter festlighetene. Av kyllingspydene skal Anne lage en gryte. Kanskje pimpe den opp ved å tomatisere.

- Dessverre måtte jeg kaste en haug med makiruller som jeg sovnet fra. Et arbeidsuhell. Hvis jeg hadde tatt vare på dem, hadde jeg nok laget en fiskesuppe ut av det.

Tjente millioner

I år har hun 30-årsjubileum som forfatter. Den tidligere universitetslektoren og tekstforfatteren debuterte i 1986 med barneboka «Hallo! Her er Jo», inspirert av sønnen Jo som hun fikk som 24-åring. Siden har hun skrevet et førtitall romaner, novellesamlinger, barnebøker, biografier og humorbøker. Det store gjennombruddet kom med «Berlinerpoplene» (2004), om tre brødre fra slektsgården på Byneset. Boken ble etter hvert en trilogi som både er dramatisert for tv og teater. Bøkene om griserøkterne ble en gedigen salgssuksess som har solgt i flere millioner eksemplarer og er oversatt til 21 språk, blant annet til albansk og koreansk.

Pengene har rullet inn, og Anne har tjent over 30 millioner kroner siden 2004. For ei som har vært blakk alenemor, som i sin tid livnærte seg på å skrive erotiske noveller til Lek og Vi Menn, har hun elsket å tjene penger. I en periode

ringte hun hyppig til kontofonen. Inntektene har hun investert i fast eiendom, blant annet tre sjøhus på Stokkøya - ett til seg selv, ett til sønnen, samt en gjestehytte.

Gode venninner: Unni Lindell og Anne B. Ragde har skrevet humorbøker sammen og er blitt gode venninner. - Vi tekster eller ringer hverandre hver dag, sier Anne. Her er parhestene på en av Aschehougs berømte hagefester.

- Jo da, det har vært råbra å tjene penger, men nøysomhet ligger i blodet. Dyre vesker og klær bryr jeg meg lite om. Og det satt langt inne da jeg kjøpte en diger firehjulstrekker med piggdekk, en Nissan Pathfinder. Jeg skyldte på at jeg måtte ha en solid, trygg bil til de glatte veiene på Fosen. Penger på god mat og drikke bruker jeg derimot mer enn gjerne. Jeg liker å invitere gjester og ser på denne pengebruken som en investering i gode minner.

Hun reiser seg med et rykk.

- Lysklæt! Jeg har helt glemt at det skal leveres en kasse med julemat fra Lysklæt gård. Kanskje jeg ikke har hørt at de har ringt! Hvor er telefonen min?

Hun bykser ut på badet for å lete etter én av sine to mobiltelefoner. Lysklæt har heldigvis ikke ringt. Allerede i juli bestilte hun en kasse med økologisk julemat fra bonden i Melhus. Anne vil nemlig spise «happy pigs» i jula, griser som lever lykkelig helt til det siste.

- Selv rett før slaktingen vet de ingenting, «they didn't know what hit them». De slipper å leve med dødsangst i dyretransport.

Anla tilsynssak

Anne B. Ragde er langt ifra en introvert, tander kunstnersjel som sitter i lotus under dikterbjerken. Hun trenger ikke nødes for offentlig å gå ut med sine hjertesaker, men er det mediene kaller en sitatmaskin. En flåkjeft som snakker rett fra levra om alt fra båndtvang og røykelov til byutvikling og litteratur. Det var også rene ord for penga da moren Birte lå kreftsyk på sykehjem i Oslo. «Slum!» var ordet eldstedatteren brukte om Furuset sykehjem hvor moren til slutt døde i 2012. Anne og søsteren syntes forholdene var så fæle at de anla en tilsynssak mot sykehjemmet og Stovner bydel for grov uforstand og tjenesteforsømmelse. Tilsynssaken ble avvist av Fylkesmannen, til tross for kritiske bemerkninger.

- Du er temmelig filterløs?

- Ja, og det har hendt at både sønnen min og mamma har kalt meg inn på teppet og bedt meg dempe meg. Men jeg mener jo det jeg sier! Og det er helsebringende å få det ut. Jeg råder folk som er forbannet til å skrive til Ordet fritt - og ikke anonymisere. Skriv navnet på sykehjemmet du synes er elendig, eller på butikken som har gitt deg dårlig service.

Med unntak av Erna og Siv har kvinner en lei tendens til å formulere seg i spørsmål, påpeker hun. Eller pøse på med forbehold, «jeg tror kanskje at jorda muligens er flat».

- Da blir du ikke tatt seriøst. Folk vil høre nøyaktig hva du står for. Mannfolk lytter også til deg hvis du er tydelig.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

- Kanskje, muligens, haha! Nå sier jeg i hvert fall rett ut at jeg må ta meg en røyk.

Når Anne skriver romaner holder hun imidlertid munn. Bajaseri, media og bokbad får seile sin egen sjø. Hun isolerer seg og skriver til krampa tar henne. Næringsvettet er skralt, og dietten består gjerne av kaffe, røyk og nøtter. I 2007, etter å ha fullført «Ligge i grønne enger», ble hun innlagt på St. Olavs Hospital med blødende magesår.

Lyset Sverre

I de siste årene er det likevel et menneske som får Annes oppmerksomhet også i den viktige skriveperioden, barnebarnet Sverre (3). Sverre er gjerne hos farmor flere ganger i uka. De pusler og rydder. Treåringen liker å sitte ved det gamle, blå kjøkkenbordet (som i sin tid ble fraktet over Burusjøen i Midtre Gauldal i sterk vind) som gjør nytten som Annes skrivepult. Her kan pjokken tegne, trykke på kalkulator og åpne den russiske matrjosjka-dokka med sju slektsledd.

- Sverre er herlig, han er lyset i livet mitt. Det er så artig å følge språkutviklingen, nå har han begynt å snakke i hele setninger og lært nye uttrykk. «Det var nære på», er en gjenganger for tiden. Og «bare huggelig», smiler Anne.

Tradisjonen tro er hun ferdig med julegavehandelen allerede før bursdagen sin 3. desember, og alle pakker og forsendelser er postlagt i god tid før resten av Norge går bananas.

Elsket livet i Midtbyen: - Jeg stortrivdes da vi bodde i Kongens gate, sier Anne. Her er hun avbildet på nyttårsaftenfest på midten av 80-tallet.

- I adventstiden koser jeg meg blant annet med julebakst, og jeg baker krumkaker, ingefærkjeks og sjakkruter. Fruktkaken injiseres med Bristol Cream.

Kjæresterykter

På julaften skal hun også gjøre alt for sitt lille «favorittmenneske». Da stiller hun som julenisse hjemme hos Sverre som bor på Ranheim med pappa Jo B. Ragde (36) og mamma Siri F. Ragde. På menyen står tradisjonell ribbemiddag med rødkål, surkål og sosisser. Ingen fancy eksperimentering med appelsinsaus og hvitløk à la Hellstrøm der i gården.

- Å være sammen med Sverre er som en tidsreise, han ligner Jo som var et rolig og harmonisk barn.

Hun ble alenemor da sønnen var fire år og har totalt vært gjennom tre ekteskap.

Ikke kristmesse: - Jeg feirer jul, ikke kristmesse. Julens budskap for meg handler om solsnu og vinterblot - og ikke Jesus. Her i huset er det derfor nisser som gjelder.

- Vi hører rykter om at du har fått deg en kjæreste?

- Det ryktet har jeg aldri hørt, svarer Anne kontant.

Kjæreste eller ikke, ingen ny mann får flytte inn i leiligheten.

- Blir du ikke ensom innimellom?

- Nei, virkelig ikke. Jeg har da alt. Bøker,

familie, venner - og to mobiltelefoner.

kari.hovde@adresseavisen.no