Kultur fyller livet med mening. Det er bare det at lesere flest ikke søker meningen med livet på nettavisene. Der vil de ha nyheter. Og «sjokk».
Sist helg knekte kulturavdelingen i Adresseavisen nettkoden og fikk ukas mest leste sak på adressa.no. Saken handlet om mellomeuropeisk samtidsdans framført på et utrangert teater i kjelleren til baren Moskus.
Ja, og at den mannlige danseren hadde en dildo oppi rumpa mens danseparet rullet rundt på scenen.
Saken er lest av cirka like mange som leser alle andre kultursaker på adressa.no på ei noe under middels uke. Det er kanskje ikke så rart. «Dildosjokk» får langt flere til å sperre opp øynene enn saklige omtaler av nye filmer og møte med interessante kunstnere. Jeg skjønner at det må være sånn. Jeg er ikke dum. Problemet er at sjokk og skandaler er så mye mer potent valuta på nett enn på papir at det kan påvirke strategien i avisene.
Vi jobber knallhardt med å få lesning på sakene våre på nett – det ser jeg kollegene i andre aviser også gjør. Følger opp saken på sosiale medier, jobber med titler på fronten. Husker lenker til relevante artikler. Er kjapt ute. Er ute i rett tid – kvelden er Facebook-tid. Følger måleverktøyene som en junkie etter publisering. Blir jeg lest?!?
Apropos: Har du fått med deg disse filmanmeldelsene?
Vi må henge med i dansen rundt gullkalven – folks oppmerksomhet og påfølgende fingring på mobilen. Det er et salig strev med gjentatte tilbakeslag der en notis om et iphonedeksel eller en avlyst konsert i tifold slår lesertallene til et intervju med Ingvar Ambjørnsen i Hamburg – redd for at Europa går i oppløsning.
Den store utfordringen er at framtiden er digital. Journalistikken skal inn dit. Er der allerede. Det er ikke noe valg. Men det er noe umodent med hele systemet. Den digitale finansieringsmodellen til mediehusene er for eksempel fremdeles knyttet til antall klikk – og da skal det pågangsmot til for å holde stand og si at noe er viktig – selv om det ikke klikkes på nettet. At en konsert-anmeldelse av Trondheim Symfoniorkester, landsdelens største orkester og kunstnerarbeidsplass, er viktig, selv om klikktallene viser at saken om «Monika (24) som gikk fra sexy forsidepike til karrierekvinne» ble lest 230 ganger mer.
Dildo-saken er det ekstreme eksemplet på en generell trend vi har levd med i årevis i norske nettaviser. Alle godt stoff-kriterier – spektakulært, nytt, sjokkerende, uforståelig kan når som helst spise relevant, viktig, dypsindig til frokost. Denne uka er det klimakonferanse i Paris. Å få lesing på sakene derfra er bortimot umulig. Bør vi derfor droppe å dekke det? Jeg syns ikke det. Vi jobber tross alt i en redaksjon og ikke i ei tilbudsbod på martnan.
Alle sakene om klimatoppmøtet i Paris samlet her
Både Aftonbladet i Sverige og Stavanger Aftenblad testet ut sjokkeffekten i to kronikker med ordet «analsex» inkludert i tittelen. Aftonbladet testet to overskrifter på samme kommentar. Den med analsex ble klikket ti ganger hyppigere enn den saklige tittelen. Kommentatoren Jan Zahl i Stavanger Aftenblad ble mest lest på aftenbladet.no med sin analsex-tittel, men måtte se seg slått dagen etter av saken «Slutt å ta Snapchat-bilder av tissen din, Tiril!» med et bilde av lettkledd jente med dyp utringning. Han måtte konkludere med at pupper og tiss ennå var mer populært enn rumpe.
Avisene analyserer alle bevegelser og lesermønstre for å treffe dere lesere med innholdet vårt på den måten dere vil ha det. Fokus er i vesentlig grad flyttet over til leserne. Det er i og for seg bra. Uten lesere er vi ingenting – og avisenes avsendermakt har godt av å bli utfordret. Problemet er bare det at summen av alle leseres små svakheter («bare må klikke») til sammen bygger monsteret de fleste kulturjournalister i dag kjemper mot.
Alt er ikke håpløst. Meninger som berører og de aller viktigste sakene har enormt mange lesere etter den digitale revolusjonen og de nye distribusjonsnettverkene sosiale medier. Flere lesere enn før - ganske sikkert.
De tre mest leste kultursakene i år (bortsett fra dildosaken) er: Linneas tegninger av superhelter som gråter, intervju med Hans Rotmo der han karakteriserer muslimer som miljøforurensing og Tore på sporet som løste 10 år gammel sak.
Og alle vet at nettaviser er sensasjonelt gode på breaking news. NRK blir stadig satt i skammekroken av offensive nettredaksjoner som kan oppdatere lesere i realtid på det som har skjedd. Jeg dekket selv Ringve-brannen og ble igjen slått av hvor fenomenalt den nye medieplattformen er. Live tv. Tekst-live. Alt om brannen her. Se dronebildene. Dagen etter får du åtte sider med oppsummering og brannens konsekvenser og kommentarer i papiravisen. Der og da er både adressa.no og Adresseavisen lupen og limet i Trøndelag.
Slik var Ringve-brannen minutt for minutt.
Det er alle dagene Ringve ikke brenner at nettdynamikken i for stor grad preges av små sensasjoner som i sum ikke er lupe eller lim. Men en enorm konkurrent om din og min nettid.
Sist helg var det en dildo på Avant Garden som stjal rampelyset. En sak vi selv brakte på banen - for all del. Og for så vidt en både interessant og prinsipiell sak – godt løst av våre journalister.
Men det er verken dildoer eller nasjonalskatter i brann som er hverdagen i kulturbyen. Vi vil jo fortelle om nye bøker, konserter som var bra eller dårlig, filmer som tar tiden på pulsen. Kulturdebatten som setter verdier og prinsipper i spill. Kommentarer og anmeldelser. Møter med landsdelens viktigste kunstnere.
Nå har du lest helt hit. Nå håper jeg du deler den. Og bidra til medieutviklingen. Så blir dette siste kultursak med dildo i overskriften. På en stund i alle fall.