Eksempelvis visste jeg ikke at det i 1890 bare var 214 jøder i Norge, og at det de neste ti årene i snitt kom 40 jøder i året til Norge. Jeg har sikkert lest at jøder ble forfulgt i Russland i tiden omkring første verdenskrig, men jeg visste ikke at 150000 jøder ble drept av de kontrarevolusjonære, ikke minst i Ukraina. Jødene forsøkte å flykte fra dette marerittet, men Europa stengte grensene – også Norge. Som en justisminister fra Venstre sa i Stortinget da han argumenterte for å stenge grensene «for å hindre utskuddene» i å komme: vi kunne ikke gjøre oss til «Europas kloakk» ved å slippe inn «tyver, røvere og mordere». Ytringsfriheten ble holdt i hevd også den gangen, uten tanke på om noen ble krenket og at historiens dom over slike utsagn ville bli hard. Og som det sto om jødene i et av justisdepartements vedtak hvor en jøde ble utvist: «De er i hele tatt kostbare folk for samfunnet, og intet er bedre enn å bli dem kvitt». Og det ble man jo, noen år senere.
Under Krystallnatten i november 1938 ble et utall jødiske hjem smadret og plyndret, et stort antall synagoger ble fortært av flammene, og i de påfølgende dagene ble 30000 jødiske menn sendt til konsentrasjonsleire. Dette vakte stor internasjonal oppsikt, om ikke annet så i pressen, og hundretusener av jøder forsøkte nå å komme seg ut av Tyskland. Norges politikere åpnet imidlertid ikke grensene for dem, men noen slapp inn mot at det ble sørget for en økonomisk garanti, slik at de ikke ble liggende samfunnet til last. Det ble etablert en tre måneders feriekoloni for 16 jødiske barn her i 1938; Sverige gjorde på samme tid dette for 700 barn. Nansenhjelpen fikk kranglet seg til å hente ytterligere 47 jødiske barn, noe myndighetene overvåket slik at det ikke kom inn barn som var «syke og uønskede». Justisdepartementet likte i hele tatt ikke at barna ble brakt hit, de kunne jo bli værende; «sjansen for å brenne inne med barna er overveldende stor», vi risikerte å ikke bli kvitt dem, som en ekspedisjonssjef i dette departementet skrev. Gjennom hele 1930-tallet tok Norge imot færre enn 500 jøder på flukt.
Vi vet hvordan det gikk videre. I 1942 bodde i overkant av 2100 jøder i Norge. Den 26. november 1942 ble 532 jøder ført om bord på skipet Donau. Bare 9 av dem kom tilbake. Resten døde. Deportasjonen skjedde med god hjelp av norsk politi. Det var sikkert en del – kanskje mange – politifolk som ikke likte det de gjorde. Men en ordre er en ordre, må vite.
Rettsoppgjøret etter krigen er for lengst avsluttet. De som fortjente det, vel – i hvert fall noen av dem, fikk sine dommer, og samfunnets fordømmelse av det som skjedde når det gjelder Norges behandling av jødene er klar og entydig.
Det gode ved å lese Michelets bok er kunnskapen om at dette er historie, fjern historie, som dagens norske politikere eller embetsverk i justisdepartementet ikke kan bære ansvaret for.
Det hadde jo tatt seg ut, hvis dagens politikere og justisbyråkrater hadde nektet å verne barn som har kommet hit fra områder med krig og forfølgelse, eller sendte barn tilbake til slike forhold! Eller at politifolk nå bisto i noe slikt. Dagens politi skal jo ifølge politiloven paragraf 1 gjennom hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig. Eller at vi hadde politikere som bestemte seg for bare å ta imot noen hundre lidende flyktninger fra krigsområder hvor millioner er på flukt. Eller at vi hadde en regjering som bare vil ta imot flyktninger som var friske og sunne, og som helst har god utdanning slik at de ikke blir liggende samfunnet til last.
Det er så godt å vite at verden går framover!