I Øvre Schøningsdal, «under Gramskaret ved Trondheim, har Birgit og Helmer Hofset bygget sin enebolig. Huset er lite og ganske beskjedent i det ytre, men her er en detaljrikdom og en ledig rytme som gir det særpreg og karakter.» Innledningen har vi lånt fra Kvinner og klærs husmorhefte nr. 44 i 1963, som for øvrig slår til med oppfordringen: «Disse sidene burde De ta ut og gjemme!»
KKs utsendte kunne neppe vite at huset han skrev om skulle bli en lokal arkitekturlegende, som gjennom flere tiår har fått arkitektstudenter fra Gløshaugen til å gå Møllebakken til topps, og inn i den siste bebygde veien før Bymarka tar til. Hit har de kommet for å studere det som i Trondhjems Arkitekturforenings arkitekturguide for Trondheim omtales som «et ypperlig eksempel på hvordan norsk håndverkspreget hustradisjon kan tilpasses moderne levesett gjennom rasjonelle byggemetoder». Det var et godt råd KK ga, om å ta vare på artikkelen. Den gir oss tilgang på Helmer Hofsets tanker om huset den gang det var nybygd.
Lærebokeksempel
Tre år etter at Hofset og familien hadde flyttet inn, og hele 12 år før Hofset skulle tildeles arkitekturprisen Treprisen for sitt arbeid med småhus, skrev KK følgende: «Helmer Hofset, som er arkitekt og ansatt ved Norges Tekniske Høyskole, har under planleggingen – og byggingen – lagt vekt på rasjonalisering og forenkling av byggemetoder og materialbruk.» I en tid da materialer var adskillig dyrere enn arbeidstimer, innebar det for eksempel å ha lite svinn. Husets nåværende eier, Simon Lund Eikrem, kommer bærende med en stabel tegninger og bilder limt på papplater.
– Dette er deler av Hofsets undervisningsplansjer fra NTH. Se på denne, som planlegger kappingen av isolasjon for å få minst mulig skre, sier Simon.
Han og kona Anne Marie kjøpte huset fra Hofsets etterkommere i 2006. De har pusset opp huset mye innvendig og har for eksempel fjernet seg fra tanken om at alle overflater skal være skal være ubehandlet tre. Men hovedprinsippene i husets arkitektur, slik som den langsgående delingen av romplanen i private rom og sosiale rom som knyttes sammen i gangsonen, har de valgt å være tro mot. Det er derfor fortsatt en gyldig beskrivelse av huset når vi låner nok en passasje fra KK, som intervjuet arkitekten selv mens huset var nytt.
«Intensjonene ved planløsningen har vært på et så beskjedent areal som mulig å gi en familie på fire mulighet til felles og individuell virksomhet. Barneværelsene er derfor ganske store, 10 m², og i peisestuen har husherren sin arbeidsplass. I dagligstuen følger himlingen det utvendige taket, her er det lys og luft. Store vinduer mot øst og høytsittende vinduer over spiseplassen slipper formiddagssolen inn. Det høye vinduet mot sør og glassdøren mot vest slipper ettermiddags- og kveldssolen inn i fullt monn.»
Gjennomtenkt i hensynssone
– Jeg husker at noe av det første jeg falt for med dette huset, var det at jeg kunne se rett gjennom hele huset med det samme jeg kom inn. Fra inngangsdøra på den ene tverrenden går det en rett linje som ender i det høye vinduet på den andre tverrenden. Det gir gjennomlys på langs gjennom huset, noe som ikke er så vanlig, sier Simon.
Simon og Anne Marie forteller at de har prøvd seg fram for å finne sin egen måte å møblere huset på, men at de stort sett har endt opp med å møblere akkurat slik det er tegnet inn på de opprinnelige arkitekttegningene.
– Hofsets egne løsninger var utrolig gjennomtenkte, og huset er jo bygd ut fra dem. Enkelte karakteristiske trekk, som de langsgående vindusbåndene på begge husets langvegger, legger også visse begrensninger på møbleringen.
Det er for eksempel ikke mulig å sette køyesenger eller skap mot yttervegger, for da kommer de i konflikt med vinduene. Båndene med lange, smale vinduer langs hele bygget skaper et inntrykk av at pulttaket, som følger terrengets fall, svever. Legg dette sammen med et beskjedent antall kvadratmeter, så forstår du at vi har med en meget lite ruvende enebolig å gjøre. Dette gjelder for øvrig flere av husene i Ellefsens vei.
Diskrete endringer
Veien havnet for tre år siden på listen over såkalte hensynssoner i Trondheim, et begrep som brukes om særpregede områder med kulturhistorisk verdifull bebyggelse som skal søkes bevart. Kommunens stikkordsmessige begrunnelse for at Ellefsens vei har blitt en hensynssone, lyder: «Villaområde, hovedsakelig bygget ut på 1960-tallet; inneholder en unik samling av noen av Trondheims arkitektonisk beste boliger fra etterkrigstiden.»
Hofset-huset, som det kalles blant kjennere, var opprinnelig på 85 kvadrat. Ikke særlig stort for en familie på fire, uansett hvor god planløsningen er. Simon og Anne Mari har gjort noen ombygginger for å skaffe seg litt ekstra plass, men har greid å få til dette uten at eksteriøret har endret karakter. Det som opprinnelig var en garasjedel av huset er innlemmet i boligarealet. De har også bygd inn deler av det overbygde inngangspartiet. Ved å bruke store vinduer her, har de bygd inn tidligere uteareal med minst mulig synlig endring.
De nye vindusflatene her har fått en motpart på den andre enden av huset, der en delvis innglasset uteplass skaffer etterlengtet ly på en veranda med strålende utsikt over hele byen.
– Vi bodde på Møllenberg da vi kjøpte her. Og hadde egentlig ikke flytteplaner, så jeg dro på visning mest av nysgjerrighet. Da jeg kom opp hit, slo det meg: enn å komme hjem til dette, da. Hver dag! Stillheten. Hyttefølelsen. Utsikten, sier Simon.
De kjøpte. Først for å leie ut, men det tok ikke lang tid før de flyttet hit selv. I sin forrige jobb som eiendomsmegler, og den nåværende som rådgiver i Trondheim kommunes eierskapsenhet, har Simon sett og vurdert utrolig mange hus og boliger.
– Ellefsens vei 7 har alle de kvalitetene et hus helst skal ha. Når man ser tilbake på alle betraktninger Hofset gjorde og hvilken knapphet på råvarer han måtte forholde seg til, er det utrolig imponerende hvor godt arbeidet hans har stått seg over tid.
hjem@adresseavisen.no
