Ved et velbrukt kjøkkenbord i Oslo blar Ruth Wærdahl Wesenlund i gamle fotoalbum og skissebøker. Familien og oppvekstårene i Trøndelag betyr mye. Men etter at hun giftet seg med Norges største kjendis, er hun først og fremst regnet som nettopp det: sin manns kone. Og nå: enke.
Natt til 18. august i fjor satt hun ved ektefellens side da han sovnet stille inn. Året som er gått har vært tungt og krevende. Men hun klager ikke.
–Min mor ble enke som 30-åring. Da sto hun alene igjen med to småjenter. Den ene nyfødt, den andre sterkt traumatisert. Hun er den sterkeste kvinnen jeg har møtt. Hun giftet seg aldri igjen og døde som 86-åring.
Henrettet far
Et pressluftbor kverner seg sakte gjennom solide murblokker i ytterveggen og blander seg med taktfaste pianorytmer fra radioen oppe på veggen. Ruth beklager bråket mens hun blar seg videre og peker ut tanter og onkler, fettere og kusiner i Trondheim og Meråker på de svart-hvite albumbildene.
Faren var kommunist. Natt til 17. oktober 1943 ble han pågrepet av Henry Oliver Rinnan og hans folk hjemme i leiligheten i Sandgata, der han og datteren Ågot Elisabeth på ni var vekket på mest brutale vis. Få timer tidligere hadde Reidar Wærdahl fulgt sin høygravide kone Bergljot til fødeklinikken. Før Rinnan dro av gårde med faren, bar han den vettskremte niåringen opp trappa til en tante i etasjen over.
Ruth møtte aldri faren. Han ble henrettet nøyaktig én måned etter hennes fødselsdag sammen med en bror, en svoger og flere andre medlemmer av den kommuniststyrte Wærdahl-gruppa. Førstkommende mandag skal dødsdagen markeres offentlig for første gang, med mange kjente personer til stede. Også søstrene Wærdahl. De har ofte besøkt minnemonumentet på Domkirkegården over gravene til faren, onklene og flere andre krigshelter. Men retterstedet på Kristiansten festning er ukjent grunn.
–Nei, dit makter jeg ikke å gå, sier Ruth, som heller vil snakke om farens kunstneriske evner.
–Se, sier hun og åpner farens gamle skissebøker der sidene er fylt av nakne kvinnekropper. Reidar Wærdahl fulgte undervisning i akttegning hos professor Harald Stabell ved NTH. I tillegg jobbet han som teatermaler, scenograf og reklametegner. Datteren tror hun har arvet noen av farens kreative gener. Men som liten forsto hun ikke hvorfor personene på farens tegninger helt manglet ansikter. Egenhendig rettet hun opp i den åpenbare mangelen. I dag ler hun av de barnslige smilefjesene mellom farens myke linjer.
Inn i Sovjet
–Det hendte nok at mor inndro malerskrin og fargeblyanter få dager etter at jeg hadde fått dem i julegave, for slik å begrense skadeomfanget. Innimellom dekorerte jeg både vegger og møbler, humrer Ruth.
Søstrenes oppvekst var preget av billedkunst, musikk og teater. Før krigen kjøpte faren piano på avbetaling til sin eldste datter. Begge jentene lærte å spille. Som fireåring begynte Ruth også med ballett. Siden studerte hun andre danseformer. Flamenco i Spania. Indisk tempeldans i India. Men det var balletten som førte henne hodestups i armene på Bør Børson jr., Trøndelag Teaters ubestridte førsteelsker våren 1973. Mer om dette siden.
Også Sovjetunionen var åpen for en ballettinteressert jente fra Trondheim. Tre ganger kom hun seg gjennom de strengt kontrollerte grensene med bagasje som omfattet betydelig mer enn tyll og tåspissko.
–Det var nervepirrende. Særlig den gangen et lite lass av nytrykte pocketbøker fylte kofferten. Alle var pakket pent inn i silkepapir. Men framme på hotellet i Leningrad så jeg at bagasjen var kontrollert. Silkepapiret var flerret opp.
Ruth flyttet bøkene over i en romslig skulderveske som hun tok med på bussen som transporterte reisefølget av dansere dit de skulle. På et angitt sted hoppet hun av bussen og leverte bøkene, som var skrevet av russiske dissidentforfattere, til de rette mottakerne. Bokmanuskriptene var tidligere smuglet til vesten av andre «brevduer».
Solzjenitsyn-brev
Under et annet besøk hadde hun med et hemmelig brev til Aleksandr Solzjenitsyn, mens hun en tredje gang oppsøkte opposisjonsforfatteren Viktor Nekrasov. Han bodde sentralt i Kiev, i en strengt bevoktet leilighet. Ruth greide å smyge seg inn en dag med mye folk i gatene, men forfatteren var ute.
–I stedet ble jeg sittende og prate lenge på fransk med hans sengeliggende gamle mor. Hun hadde vært bestevenninne med Lenins kone. Trolig var det årsaken til at sønnen ikke for lengst var fengslet. Senere møtte jeg også ham, sier hun og henter fram en ny sigarett. Borebasen gir seg ikke.
Oppdragene var farlige. Hun fikk dem fra andre nordmenn i et miljø der flere deltok i dristige operasjoner bak «jernteppet». Noen ble pågrepet, dømt og utvist. Ruth ser ikke bort fra at KGB så mer gjennom fingrene med hennes aktivitet fordi hun var datter av en henrettet kommunist.
Sin første store utenlandstur tok Ruth som 14-åring. Søsteren hadde skaffet seg jobb i Toronto, og moren og lillesøsteren bestemte seg for å dra på besøk. Moren måtte ta to ekstrajobber i tillegg til sin faste stilling som vakt og programselger ved Trøndelag Teater for å få råd til den lange og dyre reisen. De startet med M/S «Stavangerfjord» i Oslo. Fra havna i New York dro de videre med Greyhound-busser. Først til Toronto. Siden til Vancouver, der en bror av moren bodde. Overalt måtte Ruth opptre som tolk og reiseleder. Moren forsto ikke engelsk.
–Etter fire måneder kom jeg hjem med bred amerikansk uttale, til engelsklærerens store fortvilelse. Iført nye piratbukser og silkeskjerf som ingen her hadde maken til, oppførte jeg meg sikkert skikkelig ufyselig, ler Ruth, som fikk masse oppmerksomhet blant venninnene på Museumsplass og klassekameratene ved realskolen. I 1957 var hun nokså alene i ungdomsmiljøet om sine amerikaerfaringer.
I årene etter gymnaset fikk Ruth Wærdahl jobb ved Ringve Museum. Som språk-, dans- og spillekyndig guide imponerte hun publikummere fra store deler av kloden. Flere ganger tok hun imot russiske grupper. Den faste tolken fremhevet alltid at faren hennes hadde falt under «den store fedrelandskrigen».
Homser og arkeologi
På fritida vanket museumsguiden mye blant musikere og skuespillere i Studentersamfundet, og i en broket krets av musikk- og danseinteresserte homofile menn. Kontakten med homsemiljøet var så tett at Ruth ble oppfordret til å melde seg inn i Forbundet av 1948 for å få gratis adgang til klubblokalene. At hun ikke helt fylte alle inntakskrav, spilte visst mindre rolle. En fyrig beiler, som fant innmeldingspapirene hennes etter en het aften på byen, forsvant sporløst, uten å gi flere livstegn fra seg.
I et par perioder tok Ruth permisjon fra jobben ved Ringve for å studere i Oslo. Å bli magister i klassisk arkeologi var målet, men kravet om latin grunnfag greide hun ikke å innfri.
De samme årene deltok hun ved flere utgravninger i og like utenfor Roma. Noen av potteskårene hun fant, limte hun sammen til krukker og tallerkener som fremdeles er utstilt i det arkeologiske museet i Ostia Antica, Romas gamle havneby.
Den reiseglade studenten og museumsomviseren hadde også jevnlig kontakt med Trøndelag Teater og svingte seg i balletten ved en rekke av de årvisse våroperettene. Våren 1973 sto «Bør Børson jr.» på plakaten, med selveste Rolv Wesenlund i hovedrollen.
Allerede fra 60-tallet hadde Wesenlund markert seg blant Norges morsomste menn med radio-, tv-, film-, bok-, teater- og revysuksesser som «Marve Fleksnes», «Og takk for det», «Radio Skagerak», «Leif Sonells 1. lesebok», «Norske byggeklosser» og «Feriebiskop Fjertnes» på cv-en. Ruth Wærdahl visste utmerket godt hvem mannen var. Men hun så aldri konturene av en fremtidig elsker eller ektefelle i den feirede gjøgleren. Under prøvene fram mot den storslagne premieren skjedde heller ikke noe som aktiverte romantiske fornemmelser. Først under premierefesten på Grenaderen forsto hun at de to hadde mye mer enn unge Børs musikalunivers til felles.
Lignet ikke Fleksnes
Før festen hadde regissør Henny Mürer instruert jentene i balletten om å gi Wesenlund ekstra omsorg. Ruth tok oppfordringen på ramme alvor.
–Jeg ble kjent med en mann som var like opptatt av billedkunst og klassisk musikk som meg. Han var veldig kunnskapsrik og belest, sier Ruth, som også fort oppdaget at Wesenlund og Fleksnes ikke hadde noe som helst til felles.
–Hadde de lignet hverandre, om ikke annet enn bitte litt, kunne det aldri blitt noe mellom oss, sier hun og ler.
Få måneder etter premieren flyttet paret sammen. Ute på byen begynte ryktene å gå. En studine som bodde på hybel hos Bergljot Wærdahl på Museumsplass, kom en dag storøyd til forelesning. Samme morgen hadde hun kollidert med Rolv Wesenlund på badet.
Forholdet mellom Rolv og Ruth ble komplisert. Han var fremdeles gift med ungdomskjæresten Sissel, mor til hans tre barn. Han strevde mye med dårlig samvittighet og flyttet etter en tid tilbake til familien. Alt dette er utførlig beskrevet i Per Egil Hegges nye biografi: «Rolv Wesenlund ... og takk for det!»
Ruth har lite lyst til å kommentere det som skjedde. Sier bare at hun for lengst har lagt de vanskelige årene bak seg. Men innrømmer at hun aldri ga opp håpet om at de to skulle få en framtid sammen. 22. mai 1980 var avgjørelsen tatt, og paret kunne forlate Frogner kirke som mann og kone – midt i mylderet av blitzende pressefotografer. Siden har de bodd i sin store Frogner-leilighet. Fremdeles er vegger og hyller fulle av minner fra samlivet gjennom mer enn 30 år. Men Ruth innser at hun snart må flytte til noe mindre.
–Rolv var en hamster. Han samlet på alt mulig. Esker og poser med klær, bøker og plater er sendt til Frelsesarmeen og loppemarkeder i nærområdet. Men resultatet av ryddingen synes ikke det minste, sukker hun, lett oppgitt, og tar oss med på en liten runde gjennom stuene der malerier og plakater, stilmøbler og pyntegjenstander fyller alle flater.
Dokker og dokkehus
Interiøret er også preget av at husets frue er godt utstyrt med hamstergener. Hundrevis av dokkeøyne følger oss fra et ruvende glasskap. Enda flere dokker åpenbarer seg på et av de andre rommene, noen i kjoler som eieren har sydd av ektefellens utslitte boxershorts. I et gedigent engelsk dokkehus har skredderen fått utløp for mer presis prydsøm. Flere småmønstrede miniatyrgulvtepper er brodert på finmasket stramei. Barneskolens håndarbeidslærer, som ga henne karakteren Ng, skulle bare ha visst.
Ruth og Rolv fikk aldri felles barn. Er kanskje dokkene og dokkehuset en erstatning for barna hun ikke fikk?
–Jeg ser ikke helt sånn på det.
Ruth tar en liten pause, og fortsetter:
–I dag ville selvfølgelig mye vært hyggeligere om jeg hadde egne barn. Men i ungdomsårene drømte jeg aldri om å bli mor. De fleste venninnene i syklubben Lett på tråden var opptatt av å reise og oppleve verden. Vi så vel mest på barn som heft. Heldigvis har jeg mye god støtte i min søster og hennes sønn og datter. De bor like i nærheten og har vært til stor hjelp etter Rolvs død.
Savnet av en far
Ruth fremhever også kontakten med Sissel, Rolvs første kone, og hennes ektefelle.
–Ekstra hyggelig var det da hun ringte oss i 2005 for å minne om sølvbryllupsdagen. Hun var tydelig på at hun gjerne ville feire jubileet sammen med oss. Sånn ble det.
Vi fortsetter gjennom stuene og stopper foran Håkon Gullvågs kjente Wesenlund-portrett.
–Også Rolv mistet faren sin under krigen?
–Ja. Kontakten ble brutt. Faren var sjømann og skaffet seg ny familie i Australia under krigen. Først langt ut på 1970-tallet, kort tid før faren døde, møttes de to. For Rolv ble den nye kontakten med halvbroren svært viktig resten av livet.
–Enn du, har du savnet faren din?
–Ofte har jeg tenkt på hvordan livet hadde blitt om far hadde vært sammen med oss.
–Deler du din fars politiske overbevisning?
–Nei. NKP er ikke mitt parti. RV, derimot, har jeg stemt noen ganger. Jeg likte Erling Folkvord. Han ga bort deler av lønna si som stortingsrepresentant. Han syntes han tjente for mye. En gang Rolv og jeg studerte valgresultatet for Bygdøy og Frogner krets, oppdaget vi at RV hadde fått to stemmer. «Lurer på hvem den andre er», sa jeg, mest for å erte. Rolv likte det ikke. Politisk og religiøst var vi nokså ulike.
–Men humoren var felles?
–Vi hadde en fin tone. En sjelden gang kunne jeg bli litt irritert på ham, men vi kranglet aldri.
–Hva irriterte?
–Han var lite praktisk anlagt. Praktiske gjøremål var nesten alltid mitt ansvar.
–Mens han lagde maten?
–Ja. Han var en fantastisk kokk. Jeg bare spiste og spiste. Vekta økte med 25 kilo, minst. Men mange av kiloene er borte nå. Maten smaker ikke som før.
Vi er tilbake på kjøkkenet. Ruth byr på mer pulverkaffe og pose-te og tenner seg enda en røyk. Hypnosen som ektefellen gjennomgikk for å bli røykfri tok hun aldri sjansen på å prøve av frykt for å legge på seg enda mer.
Boremaskinen bak den blåmalte veggen har tatt en pause. Utenfor vinduene blafrer hjerteformede gule lindeblad.
–Hva med ditt liv? Det kunne også blitt en bra bok?
–Livet mitt har vært som en selskapsdans. Ett skritt fram og to til siden. Mor var ofte fortvilet. Hun så aldri noe mål med aktivitetene mine. Men spennende har det vært. Jeg angrer ingenting.
