I løpet av sesongen har Iron Man, Kirk & Spock, Tom Cruise, Supermann, Will Smith og Brad Pitt prøvd å redde utsatte rester av menneskeheten i påkostede storfilmer fra nær eller fjern framtid. En serie filmer som har fått enkelte til å spå Hollywoods undergang raskere enn jordens. «Pacific Rim» føyer seg drønnende inn i den rekken.
«Pacific Rim» har skuffet på kino i USA, men med sin markedstilpassede flørt med blant annet Japan, Hong Kong og Russland på lerretet, vil den nok spille inn den drøye milliarden den kostet å lage. Delvis fordi den kombinerer over-the-top og litt for dumt i handling og replikker med ganske smart og et friskt skuespillergalleri. Mest fordi regissør Guiellermo del Toro lager severdig monsterfilm selv når han tar seg vann over hodet.
Den meksikanske regissøren har en lekenhet og kjærlighet med monster og filmatisk stormannsgalskap som gjør «Pacific Rim» til mektig underholdning på sitt beste. Filmen får dessuten noe mer ut av 3D enn mange av konkurrentene. At filmen er langt mer ujevn enn del Toros beste filmer, som «Pans Labyrint» (2006), skyldes i stor grad manus, skrevet med Travis Beacham, mest kjent for å ha skrevet «Clash of the Titans» (2010).
Handlingen skyter fart i 2020, da stadig flere monster stiger opp av en portal i havet og angriper storbyer. Idris Elba spiller den stoiske offiseren som dirigerer sine menn og kvinner i kamp mot uhyrene i en slags gigautgaver av Iron Man-drakter. Som en drønnende kombinasjon av japanske monsterfilmer og «Transformers» til metal-inspirert lydspor av Ramin Djawadi, ruller filmen av gårde, med litt for kort mellom klisjeene.
Et påtrengende svulstig far-sønn-drama og et uforløst sidespor med mur gjør at filmen funker dårligere til lands enn til vanns. Av lyspunkt er sammenstøt mellom giganter med en viss filmatisk kraft og Ron Perlman i en herlig birolle som svartebørs-organ-handler, oppkalt etter sin favoritt historiske skikkelse og en kinesisk restaurant. «Pacific Rim» kan sees som et symptom på at amerikansk storfilm i monsterklassen ikke har sine fineste øyeblikk denne sesongen, men muligens noen av de dummeste. Hvis du først skal se modige amerikanere forsøke å berge menneskeheten fra monstrene som lurer der ute, lar det seg heldigvis ikke overdøve av mekanikk og markedstilpasning at Guiellermo del Toro er en god, visjonær filmskaper på bunnen.
