Det er alltid en vask som må henges opp, klær som må brettes, en oppvaskmaskin som må tømmes, eller noe annet søvndyssende kjedelig som burde vært gjort. Det ender med at jeg stuptrøtt famler meg frem i det mørke soverommet, klapper litt på senga og håper å treffe en myk pute. I det siste har det ikke vært en tøymyknerduftende og nyristet dunpute jeg har lagt meg på, men et sovende pelsdyr med kald snute.
Hunden vår har funnet ut at det er helt fabelaktig å sovne på hodeputen min. Han sniker til seg hodeputeplassen i god tid før jeg er sengeklar. Mannen jeg deler seng med har som regel sovnet lenge før dette skjer. Han får ikke med seg at Theo hopper opp i sengen vår og legger seg ved siden av ham, på min side, og sovner. Som regel snorker begge i det jeg entrer soverommet.
Det er som om jeg lister meg inn på feil rom. Det er jo åpenbart at både rommet og senga er opptatt. Hunden kom før meg og finner det helt uproblematisk at han okkuperer øvre del av en dobbeltseng. Han er ikke til å rikke. Og det er ikke noen enkel sak å flytte på 23 kg tung snorkende engelsk setter. Det er heller ikke lett å måtte vekke sovende mann for å få hjelp til å flytte sovende hund.
Så der står jeg da. Trett, halvnaken og frustrert. Henter godbit. Ingen effekt. Lyset på. Henter kuøre. (Tørkede kuører er noe av det beste hunder vet). Han løfter hodet, ser på meg (hunden altså). Dette er omtrent som å by på nybakte boller. Uimotståelig. Derfor går jeg sakte ut av soverommet med kuøre i hånden, hører et hump bak meg, så tassende labber. Det virker. Han får en liten smak av det som er verdens beste snacks, litt kos og skryt, så er han der han skal være. I kurven sin i rommet ved siden av. Og jeg kan nok en gang prøve å legge meg ned på den myke hodeputen. Men det lukter ikke tøymykner-rent denne gangen heller. Det lukter hund. Opp av senga. Skifter hodeputetrekk. Mannen snorker fortsatt. Kanskje jeg bør legge meg på rommet til Theo. Han har i alle fall sluttet å snorke.
