Mandag starter rypejakta, men noe grunnlag for jubel er det ikke. Rapportene tyder på at jegerne vil komme hjem igjen med slunken sekk.
Alle jakt- og naturinteresserte har sett dem – gamle bilder der jegere er fotografert med hytteveggen dekket av ryper, skogsfugl og eventuelt også harer. Et bilde på side 102 i boken «Alt om rypa» av Hans Chr. Pedersen og Dag H. Karlsen, tatt i Dalsbygda i Nord-Østerdalen, viser for eksempel en fangst på 23 tiurer, 16 røyer, ca. 50 orrfugler og ca. 100 ryper etter halvannen ukes jakt.
Bilder som dette gir et bestemt inntrykk av at det i tidligere tider må ha vært mer vilt, deriblant rype, enn det er i våre dager. Inntrykket bekreftes da også av seniorforsker Hans Chr. Pedersen ved Norsk institutt for naturforskning i den nevnte boken: «Selv om tallmateriale fra 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet er lite systematisk innsamla og vanskelig å vurdere, er det all grunn til å konkludere med at ja, det var mer rype i riktig gamle dager, det vil si kanskje frem til midt på 1930-tallet. De siste 60 åra har også hatt sine gode perioder, men gjennomsnittsnivået er trolig lavere, og de dårlige periodene kommer oftere og varer lenger,» skriver han.
Rapportene fra fjellet foran årets rypejakt forteller nokså entydig om svært lite fugl. Som et resultat av dette har grunneiere og rettighetshavere i tur og orden varslet og innført restriksjoner og begrensninger – eksempelvis bare to ukers jakt og et begrenset antall ryper pr. jeger. Fjellstyrene i Ålen og Haltdalen har til og med avlyst jakta helt i de statsalmenningene de har ansvaret for.
En spesiell vår og sommer med mye snø som lå lenge og dessuten kaldt og fuktig vær kan isolert sett forklare årets elendighet. Ett slikt år er verken et problem eller bekymringsfullt. Det som gir mer alvorlig grunn til bekymring, er at rypebestandene over tid synes å ha gått jevnt tilbake, og at et svartår som det vi opplever i år derfor rammer en allerede redusert bestand ekstra hardt.
Det har lenge vært hevdet at jakt ikke har noen betydning for rypebestandene, og at jegerne bare høster av et overskudd som likevel vil dø i løpet av vinteren. Bekymringer for rypebestandenes fremtid førte til at det i 1996 ble igangsatt et forskningsprosjekt som skulle undersøke «Betydningen av jakt på lirypebestander». Resultater og konklusjoner fra prosjektet forteller kort sagt at jakt har betydning for rypebestandene, og at dette bør føre til endringer i forvaltningen av bestandene.
«Hovedkonklusjonen fra prosjektet blir at vi ikke, slik vi har likt å tro, høster av et overskudd som allikevel vil dø, men at jaktdødeligheten i stor grad kommer i tillegg til den naturlige dødeligheten,» skriver Hans Chr. Pedersen i «Alt om rypa» og fortsetter: «Disse resultatene styrker behovet for planlegging og langsiktighet i forvaltning av ryper. Det viser også behovet for å organisere forvaltningen i større geografiske forvaltningsområder.»
Forholdet er ifølge resultatene fra forskningsprosjektet at vi «har høstet litt for mye i for lang tid. Effekten av den svake overbeskatningen har fra år til år vært såpass liten at den har blitt kamuflert av langt mer potente årsaker til at rypebestanden svinger, først og fremst naturlig predasjon. Jegeren har trøstet seg med at det går opp og ned med rypejakta, som det alltid har gjort, og derfor ikke sett den snikende negative effekten vi jegere selv har påført bestanden.»
Går vi 100 år tilbake i tiden, er det åpenbart at det var langt færre som drev med jakt og fangst på rype enn det siden er blitt, og at fangsten ble drevet på et forholdsvis begrenset geografisk område. Utviklingen siden 1900, og fremfor alt siden 1945, har gitt oss et stadig voksende veinett i både skog og fjell, noe som har ført til at jegerne i økende grad har kunnet jakte også i områder som før lå så langt unna at de i praksis nærmest var fredet. Samtidig har vi fått stadig bedre økonomi og mer fritid.
En konsekvens av dette er at antallet rypejegere har økt betydelig og at det å drive rypejakt har fått økt sosial status. Antallet registrerte rypejegere er pr. i dag om lag 100000, men langt fra alle jakter hvert år – i sesongen 2011/2012 var det ifølge Statistisk Sentralbyrå 55000 personer som jaktet rype og til sammen felte 230000 ryper. I tillegg kommer så også andre konsekvenser av menneskelig aktivitet og tekniske inngrep. En alvorlig felle for både ryper og skogsfugl er for eksempel de mange kraftledningene som i vår tid strekker seg gjennom landskapet. Undersøkelser og beregninger har vist at minst 50000 ryper blir drept årlig ved kollisjoner med kraftledninger, altså mer enn 20 prosent av jaktutbyttet siste sesong.
Konklusjonene fra forskningsprosjektet omkring jaktas betydning for rypebestandene viser at det er på tide å legge om rypeforvaltningen. Det må innføres kvoter, jakttiden må antagelig bli kortere og det må opprettes store jaktfrie områder. «For at dette skal ha noen verdi, må vi ikke frede skrapområdene. Hvis det skal bli noen ryper å eksportere til omkringliggende områder som det jaktes i, må derfor veldig gode produksjonsområder fredes,» fremholder Hans Chr. Pedersen.
Etter undertegnedes mening er det et paradoks at jakt er tillatt i nasjonalparkene våre. Kanskje bør reglene endres slik at også ryper og annet vilt får være i fred der naturen for øvrig er vernet.