Papirutgaven av Under Dusken er like viktig for det frivillige studentmiljøet i Trondheim som Adresseavisen er for Trondheim.
Tenk deg et Trondheim uten Adressa, et Bergen uten BT eller et Oslo uten Aftenposten. I realiteten er det akkurat dette som er i ferd med å skje i det frivillige studentmiljøet i Trondheim nå som papirutgaven av Under Dusken står i fare for å bli lagt ned fra nyttår. Imponerende 80 prosent av studentene leser nemlig avisa som kommer ut hver 14. dag og det gjør papiravisa til den viktigste distribusjonskanalen av nyheter fra studentmiljøet.
Byens lim og lupe, skrev Frank Rossavik i sin siste kommentar for Bergens Tidende. Han snakket om BT og mente det var på tide å spørre om Bergen kan puste uten avisen sin. Og konkluderte med: «Kjære bergenser, skjønn hva du er i ferd med å miste.»
Som sosiologisk eksperiment kan det kanskje være interessant å se hva som skjer med det frivillige studentmiljøet i Trondheim hvis deres lim og lupe forsvinne. Vil det fortsette å puste?
Jeg mener det vil være en skandale av de sjeldne, og la det i samme åndedrag være sagt: Jeg er på ingen måte objektiv i denne saken. Skandaler av de sjeldne har jeg ofte opplevd i forbindelse med Under Dusken.
For ti år siden var jeg leder av Studentersamfundet og da kranglet jeg både titt og ofte med redaktøren. Kranglene omhandlet enten avisas vinkling eller totale fravær av sådan. Oppslag i studentavisa var viktig for oss i styret på Studentersamfundet.
Dette skyldes, da som nå, at denne avleggs innretningen av en papiravis er den mest effektive distribusjonskanalen dersom målet ditt er å nå Trondheims 30 000 studenter. Verken nettavisen, radioen eller tv-en har samme nedslagsfelt.
Det frivillige studentmiljøet i byen er trolig den viktigste bidragsyteren til at Trondheim er Norges beste studieby. Miljøet er tuftet på Studentersamfundet med de to store festivalene UKA og ISFiT, linjeforeningene og Norges største idrettslag NTNUI. Den viktigste kulturbæreren i miljøet er papirutgaven av Under Dusken, for selv i 2015 er det den «alle» leser.
I over 100 år har avisa foret trondheimsstudentene med nyheter, reportasjer, småvittige skriblerier, svada, direkte faktafeil, krampekritiske kommentarer, uviktigheter og annet mikk-makk.
Personlig har jeg vært ansvarlig for mikk-makket også. Hvor bunnivået kan sies å være den gangen jeg befant meg innkalt på teppet i styremøtet hos Unge Høyres studentforening. Jeg hadde kommet i skade for å skrive en, i nåtidens grelle lys, i overkant lite gjennomtenkt og ikke særlig velbegrunnet kommentar om høyrepolitikk.
En av formuleringene som hadde fått lederen i Unge Høyres studentforening til å sette kaffen i halsen var min oppfordring til alle høyrestudenter om å leke i Elgesetergate i rushtrafikken. Her blir det viktig å utheve at selv da var dette aldri bokstavelig ment, men det kunne ikke lederen i Unge Høyres studentforening vite.
En skandale av de sjeldne kunne han ha sagt, men inviterte meg heller på et styremøte slik at jeg kunne bli kjent med dem. Etter møtet ble vi enige om at ingen skal leke i Elgesetergate. Jeg lærte at selv høyrefolk egentlig bare var opptatt av å fremme god politikk til det beste for samfunnsutviklingen. Også skiltes vi vel forlikte.
Trofast har den ene studentjournalisten etter den andre dekket møter i studentdemokratiet ingen egentlig bryr seg om, anmeldt teaterforestillinger fra ymse studentgrupper og fått kjellerproblematikken rundt linjeforeningene fram i lyset.
Den felles kulturen som preger studentmiljøet i Trondheim er sterkt tradisjonsbunden og selvfølgelig like avhengig som en hvilken som helst annen kultur av at noen ser og formidler det som skjer.
Papiravisa Under Dusken har siden 1914 gjort akkurat det, og vært miljøets lim og lupe. I likhet med andre papiraviser sliter de med nedgangen i annonsemarkedet og for at budsjettene for neste år skal gå opp trenger de 400 000.
På det punktet er jeg optimist. Det er for mange aktører som profitterer på studentmiljøet i byen til at nedleggelse kan bli utfallet. Trondheim kommune, NTNU, Samfundet, Samskipnaden, hybelutleierforeningen (hvis det er noe som heter det), Dahls og Bunnpris for å nevne noen. Med mitt bankende duskenhjerte setter jeg min lit til at noen av dem, eller andre, ser at verdien av å sørge for at studentmiljøet i Trondheim kan fortsette å puste, også i 2016, raskt overstiger skarve 400 000 kroner.
Noe annet vil faktisk være en skandale av de sjeldne.