Ved utgivelsen av den første boka av dette planlagte fembindsverket, ble det antydet at Jon Michelet var i overkant ordrik. Nå, femtenhundre sider senere, må jeg bare si meg dypt uenig. Generøs er en mer treffende karakteristikk.

Gjennom ytre handling, dagboknotater og dialoger, ofte forrykende, alltid frodig, berører forfatteren alle sider ved krigen, ikke bare de som direkte vedrører hovedpersonen Halvor Skramstad, som denne gangen har hyre på tankeren «Vivian». Her blir vi kjent med hardbarkete men ømhjertete skipskamerater, og vi trenger enda lenger inn i hodet på hovedpersonen, som mer og mer fremstår som et helt menneske.

I årets bok angriper Tyskland Sovjet. Japan gjør sitt inntog, dermed også USA. Krigen blir vedensomspennende.

Likeledes kommer vi tettere på hva det ville si å tjenestegjøre til sjøs mens fiendtlige fly dukket ut av skyene og ubåter kretset i dypet under.

Denne gangen er det stabelavløp i England. Ferden går på kryss og tvers over Atlanteren. Til Statene, Karibia, New Foundland, overalt der krigsmaskineriet trengte olje. Det er en farefull ferd og Jon Michelet lar virkelig leseren få del i nervepresset sjømennene må holde under kontroll der ute i blåmyra, samtidig som vi lever oss inn i behovet for å lette på trykket når man når de ankret opp i en eller annen havneby, etter nok en gang å ha overlevd en arbeidsdag.

Med stødig fortellergrep holder Michelet på leserens oppmerksomhet gjennom bokens seks hundre sider. Om det så er spenningen mellom skipskamerater, mellom mannskap og offiserer, mellom Halvor og den engelske kjæresten hans, om Nortraship og fagforbundenes rolle det handler om, det er interessant hele veien. For ikke å snakke om redslene når torpedoer og bombene omsider treffer. Dette er en nesten dag-for-dagskildring av krigens gang, som uansett hvor ordrik den er, aldri henfaller til pratsomhet.

Anmeldt av Fartein Horgar