Brenna hadde fått rollen som biskop i Spelet på Stiklestad og var på sin første leseprøve i Verdal. Det var da rullegardinen gikk ned.

– Da jeg satt der blant alle folkene som hadde jobbet med Spelet gjennom en årrekke, fikk jeg helt hetta. Jeg var sikker på at de kom til å mene at biskopen i fjor – og alle årene før – var mye bedre enn min tolkning. Tanken på å kanskje bli sammenlignet i min disfavør var så overveldende at jeg måtte melde pass. Jeg trakk meg, minnes Harald Brenna.

På travbanen

I en tykkhudet skinnjakke og svart skjermlue priser han denne trøndervårens hittil varmeste dag. Om noen uker går han av som alderspensjonist ved Trøndelag Teater. Over en kyllingsalat i bakgården til Kafé Ni Muser ser han tilbake på livet på scenen og fram mot pensjonisttilværelsen.

– Teatret har vært mitt andre hjem, så det blir rart å slutte. Samtidig føles det greit. Nervene har som sagt blitt verre med årene, og det er tyngre å lære tekster.

For å kvitte seg med sceneangsten gikk han i kognitiv terapi hos en psykolog. I tillegg fant han et knep: Før prøver dro han på travbanen og kjørte hest. Det var som balsam for sjelen.

– Jeg har alltid sett på meg selv som en lat type uten ambisjoner, men samtidig jobber jeg som en gal for at det skal bli best mulig, humrer Brenna.

Outsiderne og brune barer

69-åringen avslutter karrieren med «Vaktmesteren» av Harold Pinter, en oppsetning som er et resultat av øldrikking. Han møter jevnlig sine «brødre» fra publikumssuksessen «Berlinerpoplene» i 2006, Øyvind Brandtzæg og Trond Ove Skrødal, til brødrepils. Det var under en slik forbrødring de fikk ideen om Pinter-stykket. Teatersjefen Kristian Seltun ga grønt lys, og skal vi tro Brenna er det et verdig puntum for en som driver med scenekunst.

– Vi skuespillere er glade i Pinter. Det er mye undertekst, og som skuespiller har du mulighet til å dikte selv.

Ikke minst handler det om det Harald Brenna kaller «ordentlige folk», litt rufsete typer som tusler langt nede på samfunnets rangstige. Han har alltid hatt en forkjærlighet for outsiderne, for Vesaas' Tusten-karakter og Steinbecks Lennie i «Om mus og menn». På fritiden har han gjerne gått på brune barer for å treffe mennesker det ikke akkurat lukter Porsche Cayenne av.

– De har ofte en mer spennende historie å fortelle enn folk fra «upper class».

«Hugs på folkepraten»

Harald Brenna er utstyrt med et nærmest eventyrlig åsyn, et grovt og seigt ansikt en Theodor Kittelsen-trolltegning verdig. Utseendet har han arvet fra faren, som var kjøpmann hjemme i Valdres. Han kan brukes til det meste, til tragedier og komedier, til gravalvor og klovnerier. Merittlisten er lang, siden han scenedebuterte på Trøndelag Teater i 1971 har han spilt på alle landets teaterscener, i kinofilmer og tv-serier. Det er ikke plass til å nevne alt og alle, men noen personer har betydd mer enn andre: Allan Edwall (som mange husker som faren til Emil i Lønneberget) i «Morn'a Gary» og Liv Ullmann i «Rosmersholm». Han har spilt i flere Hamsun-filmatiseringer, og sammen med Trond Kirkvaag og Marianne Krogness laget han humorserien «Show talk» i NRK.

– Jeg hadde så mye moro sammen med Kirkvaag og Krogness, vi flira så gæli, minnes han.

Skuespilleren er beskjeden, en type som ikke står fremst i rekka når pressen gjester teatret. Han omtales som en typisk ensembleskuespiller, en lojal lagspiller. Han takket eksempelvis nei til rollen som Kjell Bjarne da Petter Næss dramatiserte Ambjørnsens «Elling»-bøker for teater. Brenna ville ikke svikte Trøndelag Teater der han hadde fast jobb. Som kjent ble det Sven Nordin som ble Kjell Bjarne.

Selv tror han beskjedenheten skyldes oppveksten i Valdres.

– I Valdres bruker man få ord og beskjedenhet er en dyd. Jeg ble oppdratt til å ikke stikke meg fram. «Hugs på folkepraten», innprenta mor meg.

Med en slik bakgrunn innrømmer han at han kan føle seg som en fremmed, en surmaget dinosaur blant de unge og fremadstormende.

– De yngre er høyere på seg selv. Fokuset på individet framfor kollektivet er mye større i dag. Jeg burde selvsagt akseptere at det er slik, men jeg greier det bare ikke.

Alnæs, Vesaas og homsebar

Han hadde tenkt å bli skogoppsynsmann da han gikk på gymnaset i Valdres, men den unge norsklæreren het Karsten Alnæs og oppfordret Harald til å bli med i russerevyen. Siden kom han inn på Teaterhøgskolen ved å framføre en monolog av Tarjei Vesaas. Han var godt foreberedt i forkant av opptaksprøven.

– Jeg skrev et brev til Vesaas der jeg ba ham utdype karakteren i monologen. Alnæs mente jeg ikke kunne forvente noe svar fra dikteren, men jeg fikk et langt, velskrevet brev fra Vesaas med korrekturlakk enkelte steder.

Ferdig utdannet fikk han fast jobb på Trøndelag Teater, hvor han ble fram til 1985.

– På midten av 80-tallet var jeg litt lei Trøndelag Teater. Det ble mange små roller, og jeg valgte å slutte.

Han dro til USA i to måneder. Skrev reisebrev for Adresseavisen og bodde hos venner og bekjente. I New York campet han hos kunstneren Kjell Erik Killi Olsen i East Village.

– Killi Olsen ga meg et fantastisk innblikk i metropolens kunstnermiljø. Dessuten tok han meg med på ymse homsebarer. Han mente jeg burde ta på meg Valdres-bunaden min og danse på bordene sammen med drag queens, knegger Brenna.

Småbruk på Finn

Etter 14 år som frilans vendte han tilbake til Trøndelag Teater i 1999. Nå er det altså slutt, og til sommeren flytter han til småbruket sitt på Meisingset i Tingvoll på Nordmøre. Han fant gården – som teller våningshus, stabbur, naust, låve og garasje – på Finn for tre år siden. Her skal han snekre, fiske og drive med amatørteater.

– Blir det ikke ensomt å flytte for seg selv på landet?

– Jeg er kanskje lat og uten ambisjoner, men jeg har heldigvis en sosial evne. Jeg er allerede blitt kjent med en del folk der.

Og det er noe med det, når alt kommer til alt er vi alene. I april fylte han 69 og mottok 134 gratulasjoner på Facebook.

– Men i virkeligheten sitter jeg mest alene i leiligheten i Ila. Det blir mye jobb, og lysten til å gå ut er ikke like stor som før.

Ensomheten

Det har vært øyeblikk i livet da følelsen av ensomhet har vært mer påtrengende. Han hadde mottatt Teatrets Venners pris for rollen i «Berlinerpoplene». 300 teatervenner applauderte da han ble overrakt prisen. Han bodde på Orkanger den gangen, og på kvelden tok han bussen hjem. Da han satt der alene på bussen, med diplom og statuett i fanget, kom akkurat den følelsen.

– Ensomhetsfølelsen var så tydelig. Og egentlig er jeg vel ikke så flink til å være alene. Men jeg har ikke vært den enkleste å være gift med. I perioder jobbet jeg mye med prøver på dagtid, gjerne to forestillinger på kvelden og festing hele natta, sier Brenna, som har fire døtre med to forskjellige mødre.

Nylig feiret han det ene barnebarnets konfirmasjon. Det er alltid trivelig når familien møtes.

– Men jeg renner ikke ned dørene til mine barn. «Leave the kids alone», sier nå jeg.

7 spørsmål

1 Hvilken bok har gjort mest inntrykk?

«Fuglane» av Tarjei Vesaas. Tusten gir oss et dypdykk i hodet på en outsider.

2 Hvilken film har du sett mer enn to ganger?

Quentin Tarantinos «Pulp Fiction». Tarantinos dialoger er fantastiske, det er litt Harold Pinter over ham.

3 Hvilken musikk kobler du best av med?

Jeg hører på alt fra Grieg til Lasse Stefanz. Og Staut fra Valdres. «Personal Jesus» med Depeche Mode er låten jeg liker aller best.

4 Hvilken kulturopplevelse vil du helst glemme?

Den har jeg allerede glemt.

5 Hvilken kulturopplevelse skulle du gjerne ha opplevd?

Den svenske skuespilleren Allan Edwall hadde en rekke fantastiske monologer, og jeg skulle gjerne ha opplevd en av dem.

6 Middag for to - hvem vil du invitere og hva serverer du?

Danske Ghita Nørby, som jeg spilte mot i spillefilmen «Hamsun». Jeg ville servert dansk frokost med øl og dram.

7 Kulturminister for en dag. Hva ville du ha gjort?

Jeg ville ha rotet så mye i kulturdepartementet at Torhild Widwey måtte bruke resten av tiden sin på å rydde opp.