Regissør Marc Forster har tidligere bevist at han mestrer historier som utforsker alle sider ved det menneskelige følelsesregisteret. Filmer som «Monster's Ball», «Finding Neverland» og «Stranger than Fiction» hadde det til felles at vi som publikum aldri stilte oss likegyldige til det som skjedde med karakterene.

Litt pussig er det da at nettopp det menneskelige aspektet er nesten totalt fraværende i «World War Z». Med unntak av Brad Pitt, som her oppfører seg akkurat like beintøff og stereotyp som forventet, er det ingen av de andre rollebesetningene i filmen som tilfører historien noe som helst. De som har lest boken av Max Brooks som filmen bygger på, er sannsynligvis de som vil bli mest skuffet. Den dokumentaraktige historien med sine mange fortellerstemmer er her byttet ut med det klassiske helten-redder-verden-plottet.

Det hele starter så bra. Et ukjent virus gjør at mesteparten av verdens befolkning blir til blodtørstige zombier over natten. Og spredningen av dette viruset er så voldsomt at etter en liten uke er de kun Israel som har klart å forskanse seg mot spredningen. Brad Pitt spiller Gerry Lane, en førtidspensjonert «problemløser» for FN og WHO. Ikke uventet er det nettopp han som får oppdraget å finne virusets opprinnelse og på den måten skaffe en vaksine mot den stadig voksende zombie-trusselen.

«World War Z» har blitt en film der du kan se vendingene i historien minst et kvarter før de dukker opp på skjermen. I så måte følger den popcorn-oppskriften på en sommer-blockbuster til punkt og prikke. Men alt er ikke Hollywood på tomgang i «World War Z». Stilistisk sett så imponerer filmen. Det pøses ikke på med blod og effekter for syns skyld, i stedet konsentrere Forster seg om en liten håndfull scener der omfanget av zombie-viruset blir vist fram til god effekt. Fargepaletten holder seg til brunfargene mesteparten av filmen. Unntaket er en litt uforløst scene på en flybase i mørklagte Sør-Korea. Det finnes også noen få skvette-skumle scener i tradisjonell forstand, men disse er unnagjort i løpet av den første halve timen mens filmen fortsatt fokuserer på hovedpersonen og hans familie.

«World War Z» er ikke en skrekkfilm, den er heller ikke en rendyrket thriller. Den mest naturlige sammenligningen er Alfonso Cuaróns «Children of Men» fra 2006 med Clive Owen i hovedrollen. Men der Cuarons film tok seg tid til enkeltmennesker og deres skjebner er det i all hovedsak zombiene som imponerer mest i «World War Z». Men de imponerer til gjengjeld så det holder.