Hvis noen spør, hva er best med Trondheim, nøler jeg ikke med svaret: Bymarka!
Selv med årets stusslige julevær, er Bymarka til å stole på. Første og andre juledag var det forbausende mye folk ute og gikk. Og skiforholdene var overraskende bra i øvre deler av marka, om du holdt deg utenom de isete løypene.
Som «helseinstitusjon» er marka kanskje like viktig som sykehuset, som arena for opplevelser og inspirasjon like betydelig som kinoene, teateret og Lerkendal.
Å ha naturen så tett innpå seg er noe av det som gjør det verd å bo i denne byen, noe av det som gjør livet verd å leve. Vi er flere ti tusen som har funnet hver vår måte å bruke marka på. Bymarkas største fortrinn er naturligvis tilgjengeligheten og ikke minst muligheten for alle typer friluftsliv – fra parkbenksitting til fjellklatring.
Lysløypene, serveringsstedene, stiene, fiskevannene, kulturhistorien, alt dette er vel og bra, men her skal det handle om gleden ved å gå utenfor løypene og utforske nye områder. Bymarka er liten, men stor nok til at du på hver tur kan oppleve noe nytt.
Lenge hadde jeg gått og tenkt på å ta en overnatting på det som kanskje kan kalles Bymarkas best bevarte hemmelighet. Først en sen kveld den siste uka før jul kom jeg meg av gårde. Sekk med sovepose, underlag, termos og opptenningsved. Skulle jeg ta med skiene eller sette dem igjen? Det lille som var igjen av snø, dannet en steinhard, isglatt skorpe. Jeg bestemte meg for skitur. Er det vinter, så er det vinter.
Jeg stolpret meg frem på hålka i motbakkene. Etter hvert åpnet myrlandskapet seg, og det ble mulig å seile av gårde på snøflekkene. Fullmånen skapte et blekt flomlys. Stemningsfullt, men forrædersk, du både ser og ikke ser. Jeg styrte etter de hvite flatene og håpet jeg ikke ville gå på hodet i grøfter og halvtinte dammer.
Dårlig form og altfor vinterlig påkledning gjorde meg andpusten og svett. Jeg stoppet og lyttet til stillheten. Alt som hørtes, var en svak dur fra byen. Det kunne like gjerne vært vindsus bak åsen eller brusingen fra en fjern elv. Nå og da så jeg byens lys, de mer forsterket enn ødela illusjonen av å være alene i ødemarka. Enn å kunne kjøre i et kvarter og gå i et nytt kvarter, for så å være i en helt annen verden! Ikke bare blir omgivelsene annerledes, du blir også en annen.
Vi byboere er vant til at alt vi har rundt oss, er skapt av mennesker. At alt er til for oss. Vi blir så kapslet inn i denne bobla at vi glemmer at vi egentlig bare er en ubetydelig del av noe som er mye større. Alene i skogen tvinges vi tilbake dit vi kom fra.
Det må innrømmes, av og til blir sivilisasjonsbobla med på tur, og da blir turen frisk luft og velkommen mosjon. Men andre ganger, ikke minst hvis jeg er alene, er det lettere å oppleve et slags naturens elektrosjokk. Jeg tror jeg trenger dem.
Overspente floskler, kanskje, men der jeg sto i månelyset på myra og kjente motbakkepulsen roe seg ned, var det likevel en slående erkjennelse. Der og da var det til og med mulig å tenke at lysene fra byen var like langt unna som stjernehimmelen over meg – eller at stjernehimmelen var like nær som byens lys.
Grubling under stjernene tar fort slutt i svetteklamme klær. Det var best å gå videre, finne rett vei og glede seg over at terrenget stemte med kartet: Skulle jeg ikke snart krysse en bekk?
Gleden ved utforkjøringene, derimot, ble ikke den samme. Føret, ryggsekken og det lumske månelyset manet til forsiktighet, men snart var jeg i god behold nede på den siste, flate myra der man kan kikke ned en bratt skråning med storvokst granskog. Nattelosjiet nærmet seg.
Mellom bergknauser, nesten skjult av lyng og gråstein, ligger Bymarkas minst kjente hytte. Det vil si, det er ingen hytte, det er et krypinn. Tre-fire kvadratmeters skjul for regn og vind. En brisk, en krakk, et lite bord inntil veggen og en falleferdig vedovn av minste format. Perfekt for niste og kaffe på en dagstur – og greit nok som overnattingsplass for en enslig vandrer som ikke har andre krav enn ly og leie.
Bua er ikke hemmelig, og den har tilsynelatende ingen eier, men her skal jeg ikke her røpe hvor den ligger. Hytteboka tyder på at den har noen hundretall besøkende i året, og rommet bærer preg av omsorgsfull bruk. Best at det fortsetter slik. Bra er det også at ingen nidkjær bymarkvokter har forsøkt å få den fjernet!
Gjennom mange tiår har jeg brukt Bymarka mye. Ofte går turene utenfor sti og løype. Det er alltid like spennende å utforske nye områder, lete etter jervens spor og kjenne på ekspedisjonsfølelsen bare du beveger deg noen knappe kilometer utenfor allfarvei.
Mest villmarkspreg får du i områdene nord for Herbernheia. Prøv å gå fra Tømmerdalen, via bortgjemte Trolltjern og opp til Svartdalsfjellet med stup på tre sider. Her går du oftest alene, og utsynet er overraskende.
Bymarka er byens utsiktspost mot resten av Trøndelag. Selv uten å gå på de høyeste toppene ser du Kopparen helt ute ved kysten i Bjugn, Trollheimen i sørvest og grensefjellene i Sylan i sørøst. Men med vidt utsyn kan du risikere å overse detaljene, og nattens rasteplass visste jeg ikke om før denne høsten. «Dreiers minne», et tilsvarende krypinn vest for Geitfjellet, er relativt kjent. Dessuten finnes det et par små, åpne hytter i området vest for Bosbergheia.
Nå har jeg fått enda et alternativt tak over hodet de gangene jeg ikke har tenkt å oppsøke fellesskapet, toddyen og vaflene på Elgsethytta, Skistua, Grønlia, Damhaugen, Rønningen, Lian eller Lavollen.
Og la det være sagt: Alle disse hyttene er uendelig mye viktigere for byens turgåere enn de «hemmelige» rasteplassene. Men det at du stadig kan gjøre nye oppdagelser og stadig finne nye utsikter, er noe av det som gjør at jeg kårer Bymarka til Trondheims egentlige kronjuvel.
Vel installert i kveldens pensjonat tente jeg et par lys, drakk en kopp medbrakt kakao, krøp i posen, blåste ut lysene og sovnet. Sinnet var befridd for rutinelivets slagg.
Bymarka er utmerket som arena for mosjon og trening. Du kan gå langt eller kort, bratt eller flatt, i løyper eller egne spor. Det betyr mye for folkehelse og trivsel. Men jeg vil likevel påstå at den er aller viktigst som mental servicestasjon og som hverdagens mulighet til å erfare at naturen er vårt opprinnelige hjem.
Men noe nytt hjem, i bokstavelig betydning, hadde jeg ikke funnet. Til det var brisken for smal. Jeg våknet av en drøm om at noen forsøkte å dytte meg ut av senga. Det satt litt langt inne, men jeg måtte innrømme at sivilisasjonen også har sine gleder. Kanskje må du bare ut for å sette pris på dem.