«Det er da ingen ting folk heller vil – enn å bli lurt», sier Trollmannen fra Oz. Og han vet hva han snakker om, for han lurer både den ene og den andre i dette eventyret. Ikke minst lurer han oss på tilskuerbenkene i det mørke tårnet på Munkholmen, hvor det er mange artige scener – men også noen skikkelig nifse. Heldigvis vet jo alle hvordan et eventyr skal ende.
Og et eventyr er det, hentet fra L. Frank Baums roman fra 1900, aller mest kjent for filmatiseringen i 1939, hvor særlig barnestjernen Judy Garland med «Over the Rainbow» ble filmhistorie. Sangen er også i teaterforestillingen et rørende høydepunkt slik Dorothy (Nadia Marie Kummeneje) framfører den, den unge jenta drømmer seg bort og tar oss med til det ene stedet mer fantastisk enn det andre. Det går i rykende fart, men vi henger med fordi gode fortellere orienterer underveis.
Se spilletidene for her
Sommerteaterforestillingene på Munkholmen har sin egen stil – preget av tradisjoner og stabilitet. Likevel fornyer teatret seg hvert eneste år, og ett av kjennetegnene er en meget høy sjarmfaktor. Hele tiden er det tydelig at her har man det artig både på og bak scenen; hver enkelt trives med sine oppgaver. Ikke alt går helt etter planen, men alltid rettes små glipp med et smil, for her er både barn og voksne opptatt av å spille hverandre gode.
Med litt fantasi kan man forestille seg arbeidet som ligger bak den årlige (dette er 29. gangen!) oppsetningen. Et eksempel kan være Maria Soot-Ryen, som er med i flere produksjonsgrupper, hun kjører showet som inspisient og spiller like godt tre småroller i forestillingen. Det er ikke så lettvint med Munkholmen som spillested, men til gjengjeld er det en unik arena. Innenfor murene lukkes alt annet ute; og konsentrasjonen om spillet blir desto mer intens. Scenografisk lykkes det også imponerende nok å finne nye vrier, selv om de tykke murene står der de står, og høyt under taket er det. Musikerne finner plass ved siden av publikum og heks huserer høyt der oppe. På den fullsatte generalprøven torsdag kveld kunne en merke at både sang og replikker klang litt spedt i starten, men etter pause økte trykket.
Forestillingen i år er mer fargerik enn noen gang før; det ligger slike muligheter i dette stoffet, som Marita Rødset med sine kunnskaper om spillested og ensemble har kunnet skreddersy for anledningen. Her overgår scenene hverandre i oppfinnsomhet, fra den praktfullt grønne smaragdbyen, til blomsterenga hvor røde paraplyer blir til vaiende valmuer, og vi har selvsagt ikke glemt de utrolig spreke monsterapene.
Det er Dorothy fra Sør-Dakota som opplever alt dette i selskap med hunden Toto, Blikkmannen uten hjerte, Fugleskremslet uten hjerne og Løven – som er feig. Hvordan reisen starter eller ender får være en annen sak, for dette skal sikkert mange oppleve selv. Trollmannen fra Oz setter tydeligvis sitt preg på publikum. Vel ute i virkeligheten etter forestilling kan en se over mot byen i kveldssol, og sett fra Munkholmen i en slik stemning er Trondheim sannelig ikke så ulik Smaragdbyen.