Det var Knutsen & Ludvigsen som stilte spørsmålet først. Og så var det Dumdum Boys, under aliaset Racer, som gjentok det, da til og med Knutsen & Ludvigsen var sinte - på hverandre. Og det er et ganske enkelt svar på akkurat det. Det er klart det er nødvendig å være sint.

Om 20 år, sånn cirka, er jeg pensjonist. Det første jeg skal gjøre er å sette meg ned ved tastaturet og blåse liv i en Facebook-konto som strengt tatt ikke yrer av liv. Og være sint. Og her er et tilfeldig utvalg av alt jeg skal være sint på.

Været. Du kan da for pokker ikke bo i Trøndelag uten å være forbanna på været. Min farfar bodde i Trøndelag hele livet. Og han var dritforbanna på været. Eller, han var egentlig mest forbanna på de som meldte været. Han så an værmelderen før han tok stilling til hvor forbanna han skulle bli. Var det Kristen Gislefoss som dukket opp på skjermen, skrudde han bare av tv-en med en gang. For når Gislefoss meldte været, ble det uansett bare drittvær. Sånn skal jeg bli.

Kommunen. Her må jeg innrømme at jeg er litt usikker på innfallsvinkelen, for jeg har egentlig aldri vært i klammeri med kommunen. Og stort sett synes jeg ting er på stell i kommunen jeg bor i. Men noe skal jeg finne. Enten det er politikere eller byråkrater. De er jo åpenbart noen tullinger hele gjengen. Det skjønner jo alle.

Og brannvesenet, de er jo strengt tatt kommunale. Brannvesenet tar jeg med fordi jeg kom på en episode da en kollega av meg rykket ut til en kollisjon i Prinsenkrysset. En brannbil under utrykning, men uten sirener eller blålys, som hadde kollidert med en sivilist med forkjørsrett. Ikke veldig høy fart, og heller ikke noen personskader. Men kollegaen min ble oppsøkt av en eldre kar som ville si sin hjertens mening til den frie pressen. Det kom ikke frem om han i det hele tatt hadde sett hva som skjedde. Men han var sint. Han var sprutrød, og han spiste bolle. «Helvetes brannvesenet, assa», brølte han så det sprutet bollerester. «Fær å kjøre rundt som nån toillinga!» Det var i korte trekk alt han hadde på hjertet. Så sint skal jeg bli.

Nicklas Bendtner. Jeg kjenner jeg er i ferd med å klikke allerede. Om 20 år spiller han åpenbart ikke i Rosenborg lenger. Men etter et mislykka opphold i belgisk andredivisjon er han sikkert tilbake som spillende oppmann i Malvik eller noe sånt. Adressa har naturligvis ikke ressurser til å dekke den slags, og jeg gidder neppe å dra på kamp selv. Men kampene blir garantert streamet direkte hos danske Ekstrabladet. Så jeg skal klare å følge med. Og jeg skal gjøre meg opp en mening. Jeg vet ikke helt om jeg skal være forbanna på Bendtner, eller om jeg skal være forbanna på dem som er forbanna på Bendtner. Men jeg skal i hvert fall være forbanna.

Rettskriving. Gud hjelpe meg, altså. Hvor vanskelig kan det være? Det må da gå an å lire av seg et leserinnlegg eller en Facebook-kommentar på normert norsk. Uten unødvendige bindestreker eller helt absurde orddelinger. Uten å skrive med capslock. Og utropstegn. Jeg sier som Erlend Loe: De som bruker utropstegn mer enn fem ganger i løpet av livet, burde vært samlet sammen og internert. Og ser jeg én av dere skrive «i forhold til» uten å ha dekning for det, er det rett ut av vennelista mi.

Sånn, da vet dere sånn noenlunde hva dere har i vente. Jeg kjenner jeg gleder meg til å bli skikkelig forbanna. Jeg blir nesten litt glad. Og da er det kanskje bortkasta?

Se flere tankestreif her: www.adressa.no/tema/tankestreif/